Konsert med Gill Landry i bakgården til Revolver i Oslo, 18. august 2025. Support: Johan Berggren.
Det ble en særdeles trivelig ettermiddag og kveld i bakgården til Revolver i Oslo i går. Gill Landry lager melankolsk og til dels dyster musikk som er skapt for mørke klubber rundt midnatt. Musikk i nabolaget til Twin Peaks kunne han selv fortelle. At han går på en utendørs scene rundt klokka 19 en varm sensommerkveld, er derfor litt paradoksalt. Mellom låtene var han da også småhumoristisk og stemningen var lett.
Før Landry slapp til, fikk vi en halvtime med visesanger Johan Berggren alene med gitaren, munnspillene hadde han glemt hjemme. Han spilte en fin dose for meg både kjente og ukjente sanger, men en umiskjennelig Berggrensk twist i tekstene. Det fine med dette formatet er jo nettopp at tekstene kommer til sin rett. Et sted mellom Øystein Sunde og Stein Torleif Bjella, og jammen har han litt av Sundes tempo i gitarspillingen også! Han spiller med fullt band på John Dee i Oslo 11. september. Da snakker vi nok mer country og rock enn viser.
Men tilbake til kveldens hovedattraksjon som også definitivt kan spille gitar. Dette var den attende og siste konserten til Gill Landry i rundt i omtrent hele Norge i denne omgang. Han tok de to første låtene som lydsjekk, sa han, siden han kom litt seint. Men både «Denver Girls» og «The Woman You Are» fra Love Rides A Dark Horse (2017) låt bra. «The Woman You Are» er en sang jeg har hatt på hjernen en stund og ubevisst nynnet på. Selv om sjefen min sa hun ikke hørte teksten, følte jeg for å forklare henne at dette ikke hadde noe med jobben å gjøre: «Let’s get the fuck out of here».
Vi ble servert sanger fra store deler av karrieren hans, og han hadde på forbilledelig vis små anekdoter han introduserte dem med, ifølge ham selv var ikke alle like relevante. Det handlet om gamle og originale venner i sanger som «Dixie» og «Lawless Soirez» fra det atten år gamle albumet The Ballad og Lawless Soirez.
Gill Landry kom stadig tilbake til hvor godt han liker seg i Norge, og at ikke alt var like bra hjemme. Sangen «The Wolf» fra glimrende Skeletons At The Banquet (2020), har blant annet Trumps USA som bakteppe.
Vi ble servert en håndfull sanger fra fjorårets album, Cinnamon Canyon Blues, selv om et par-tre av mine favorittlåter derfra med ble utelatt. Men vi fikk blant annet en glitrende «The Ferryman», en sang der publikum bidro med «blåsere»! – Nordmennn er forsiktige, men når de får lov til å bidra, våkner de!
Mot slutten ble stemningen enda mer løsluppen, ikke minst fordi en i publikum fikk bestemme låter. Ingen hadde vel noe i mot å få servert «Funeral In My Heart» og «Emiliy» fra det ti år gamle selvtitulerte albumet?
Konserten varte rundt 75 minutter, en ganske standard lengde på slike solokonserter. En veldig fin konsert!
Gubberock 