Amy Lashley: Flatland Blossoms (album 2025)
We ain’t no circus sideshow, just a couple of weirdos
misfits and hobos, she’s my favorite shadow
Sitatet er hentet fra den drivende åpningslåten – en hyllest til en avdød hund – og setter tonen for Amy Lashley nye album, Flatland Blossoms. Bokstavelig i tone, men også i tekst. Travels Of A Homebody kalte Amy Lashley albumet som kom i 2011. Og hun er hjemmekjær og lite interessert i publisitet. Mye av tiden tilbringer hun hjemme med å skape kunst, enten hjemmet er i Indianapolis eller i Nashville. Jeg antar at hun står bak albumets flotte omslag. Konserter gir hun sjelden, denne tilbaketrukkede kunstneren. Selv om hun fortalte meg at hun hadde nye sanger klare for innspilling da jeg i mars i fjor var i kontakt med henne i forbindelse med at jeg skulle skrive noen ord om det fantastiske albumet Daredevils, Strugglers And Daydreamers fra 2016, kunne den nye utgivelsen ha gått meg hus forbi. Anbefalte nye album i Tidal reddet meg heldigvis.
Hennes samboer gjennom mange år, Otis Gibbs, er atskillig mer utadvendt og kommer også med ny plate seinere i høst. På hans forrige album Hoosier National begikk han etter mitt syn karrierebeste, og etter å først ha hørt Amys nye album denne morgenen, måtte jeg ha et gjenhør med det albumet. En ny ingrediens på Hoosier Nationals var elektriske gitarer, og nå spiller produsentene Otis Gibbs og Thomm Jutz elektriske gitarer også på Flatland Blossoms. Det kler sangene, og når Jacques spiller bass, Lynn Williams trommer og Finn Goodwin-Bain på orgel snakker vi om et kompetent og mer rocka komp enn det vi er vant til fra Amys tre første utgivelser. Orgelsoloen på «Killing Time» er en fryd for øret.
I likhet med sin samboer kan Amy skrive historier, og her får vi ti sanger med temaer som venner, familie, kjærlighet og tap. Ofte er hovedpersonen en «vill rose», for å stjele tittelen til en av de mange flotte sangene. Siste spor ut er den pratende bluesen om den særdeles originale – selvfølgelig – «Aunt Francis», og om man går inn på hjemmesiden til Amy, kan man lese flere historier om denne avdøde slektningen. På «Teenage Bloom» er det tenåringsangst som står på agendaen. Melodiene er varierte, de fleste drivende og nesten rocka låter, men også en skjør sang som den nydelige «When I’m Gone».
Med fantastisk Daredevils, Strugglers And Daydreamers i bakhodet, må jeg innrømme at jeg var litt skuffet de første gangene jeg hørte Flatland Blossoms. Så gikk det som det noen ganger går med album fra artister som har det lille ekstra, og som får de sjansene de fortjener. Rotasjonsgraden øker sakte men sikkert etterhvert som de fengende melodiene og tekstene synker inn, og man legger mer merke til dynamikken som oppstår mellom Amys stemme og de elektriske gitarene. Som hun synger i den kanskje aller tøffeste låten på albumet: ”Wishing is for suckers“ – noen ganger må man legge ned litt innsats.
En takk til bloggen Dust Of Daylight som skrev om artisten for mange år siden! Jeg liker Amy Lashley, stemmen og sangene. Det skulle ikke forundre meg om det vil gjelde den gjennomsnittlige Gubberock-leser også, om du gir henne en sjanse eller to.
Gubberock 