Patty Griffin: Crown Of Roses (album 2025)
Patty Griffin er én av disse artistene innenfor mitt musikalske univers jeg er litt beskjemmet over å fortelle ar jeg ikke har hørt ordentlig på tidligere selv om jeg nok har vært innom henne. Det bekymrer henne nok mindre, statusen er stor, og denne amerikanske folkartisten har hentet Grammypriser og -nominasjoner for tidligere album. Jeg har denne gangen gjort lite forarbeid, tidligere album har fått ligge i fred, selv om jeg har blitt veldig nysgjerrig på 61-åringens selvtitulerte album fra 2019. Om jeg nevner at hun har samarbeidet med folk som Emmylou Harris, Buddy Miller og Gillian Welch & David Rawlings, bør hun være tilstrekkelig plassert i det musikalske landskapet til at vi kan bevege oss over på årets album.
På Crown Of Roses får du åtte sanger og 34 minutter helt uten dødpunkter. Hun har skrevet alle sangene selv – med unntak av ett samarbeid, og Craig Ross har produsert albumet. Det fremstår til dels intimt, men spenner likevel over et rikt musikalsk spekter, der også strykere og elektriske gitarer får sin plass når sangen krever det. David Pulkingham er sentral på flere av sangene og får briljere på akustisk gitar på den nydelige spansktalende «All The Way Home». Robert Plant låner naturlig nok ut stemmen til den dramatiske og spøkelsesaktige «Long Time».
Patty forteller at kreativiteten hennes falt under pandemien. Hun skrev fortsatt sanger, men tenkte ofte at verden fløt over av ord. Hun beholdt likevel noen av sangene som åpningslåten «Back To The Start» som sparker i gang albumet med kreativ tromming fra Michael Longria og stofen: ”There’s secrets I don’t tell ever to myself/I just keep moving//It’s like working on a building with my eyes closed/Nothing’s improving/Day after day I stood in my own way/In front of my own door.”
Patty synger fantastisk på denne sangen – hør hvordan hun betoner enkelte ord – joda, hun synger fantastisk på hele albumet. Det handler om å komme videre i livet, selv når man føler at man står fast, slik Patty Griffin har gått videre og nå gir ut dette albumet, som for min del har blitt sommerens beste.
Neste sang «Born In The Cage» er mer lavmælt og ikke mindre ettertenksom. Den tar utgangspunkt i morens opplevelse av at dyr og fugler gradvis forsvant fra omgivelsene hennes, ble presset ut av menneskene. Der hennes tidligere sanger ofte så verden fra menns perspektiv, forteller Griffin at dette albumet i større grad ser verden med kvinners øyne. Sangen som musikalsk skiller seg mest ut er nok «I Know A Way». Dette er en gospelinspirert sang som Griffin og bandet tar omtrent helt ut. Deretter lar Griffin oss puste ut til den oppsummerende avslutningslåten «A Word».
Favorittsanger på albumet? Alle!
Gubberock 