Den svarte hunden og James McMurtry som gutt

James McMurtry: The Black Dog and The Wandering Boy (Album 2025)

På sitt nye album, The Black Dog and The Wandering Boy, skriver James McMurtry med utgangspunkt i hendelser i eget og forfedres liv. Albumcoveret er en tegning av James som barn, en tegning de fant da de gikk gjennom farens saker i forbindelse med at han, forfatteren Larry McMurtry, døde i 2021. Tegningen viste seg å være laget av en venn av Larry. Tittelsangen kommer fra hallusinasjoner Larry hadde da han var dement mot slutten av livet. Han så ofte en svart hund og en vandrende gutt for seg. James bygde ut den historien til å bli utgangspunkt for dette røffe nøkkelsporet på albumet.

Sanger med litterære tekster er avhengig av at både musikken og tekstene er gode for at det skal fungere. James McMurtry har begge deler. Han minner meg i så måte om Warren Zevon på sitt beste. I tillegg synger de med en autoritet som gjør at du bare må lytte. Det er rundt 35 år siden James McMurtry platedebuterte med klassikeren Too Long In The Wasteland, og McMurtry har rukket å bli 63 år. Jeg liker å minne om konsertene på nå nedlagte Buckleys i 2017. Den kvelden jeg var der, var det minst fire forfattere i rommet, noe som forteller at McMurtry appellerer til de litterære blant oss.

Det har allerede gått fire år siden den fantastiske The Horses and the Hounds. McMurtry forteller i presseskrivet at det nå var på tide å gi ut et nytt album slik at han blir aktuell; slik at tidsskrifter skriver om ham og folk fortsetter å komme på konsertene hans. Hans største inspirasjon for å skrive er frykt, sier han, frykt for ikke å være relevant. Men det ordner seg:

You follow the words where they lead. If you can get a character, maybe you can get a story. If you can set it to a verse-chorus structure, maybe you can get a song.

Albumet er produsert av Don Dixon i samarbeid med James selv. For de siste albumene har James brakt inn forskjellige medprodusenter slik at han ikke skal kjøre seg fast i vante mønstre. Bandet hans består Cornbread på bass, Tim Holt på guitar, Daren Hess på trommer og BettySoo på backingvokal. I tillegg bidrar gjestemusikere til et rikt lydbilde, ikke minst Diana Burgess på cello på flere låter, men også Sarah Jarosz og Curtis McMurtry på banjo.

Coverlåter. McMurtry er stor som låtskriver. Første og siste låt på The Black Dog and The Wandering Boy er likevel versjoner av andres låter. Jon Dee Grahams «Laredo» åpner albumet. Det er et vitnesbyrd fra en deltidsnarkoman som mister en helg på grunn av dop. James og bandet spilte på et veldedighetsarrangementer for Jon Dee Graham. De øvde inn sangen i studio, og den hørtes bra ut, så da var veien til albumet kort. Tøff låt, kanskje bør jeg sjekke ut musikken til Jon Dee Graham. Siste låt er «Broken Freedom Song» av Kris Kristofferson. Sangen ble spilt inn kort tid etter at Kris døde. James forteller at Kris var en stor inspirasjon for ham, og at han så en konsert med ham allerede som niåring. Da fikk han en følelse av hva han ville gjøre med livet sitt.

Men la oss gå tilbake til låtskriveren James McMurtry: McMurtry forteller at under et besøk hos dem skrev en venn av McMurtry-klanen, T.D. Hobar, et dikt om sin fars holdning til Sør-Texas. Sangen «South Texas Lawman» hadde sitt opphav i en linje fra dette diktet. I sangen utbroderer McMurtry en tøff mann med tvilsom karakter som opplever at tiden har gått fra ham. Én av albumets beste låter som har det bitende refrenget:

I used to be young
I used to understand
I used to be strong as any man
I used to be bold
Nobody bothered me
And I can’t stand getting old, it don’t fit me
It don’t fit me

Samfunnskommentarer. Tre andre spor jeg vil nevne spesielt, er «Pinocchio In Vegas», «Sons Of The Second Son» og sangen som ser tilbake på hendelsene rundt 11. september 2001, «Annie». I «Annie» McMurtry eller hans forteller gitt uttrykk for at han ikke er spesielt begeistret for den daværende presidenten George Bush j.r. Det er mange av oss som husker presidenten som satt i barnehagen da han fikk beskjed om hva som hadde hendt. Også «Pinocchio In Vegas» og «Sons Of The Second Son» er samfunnskritiske og stiller spørsmål om hva vi – menneskene – mister av mål, mening og retning i livene våre.

Bør treffe mange. Som på tidligere album tar sangene først form i hodet mitt når ordene begynner å sitte. Det musikalske og tekstene går hånd i hånd og er en enhet, heldigvis. Samlet viser The Black Dog and The Wandering Boy en James McMurtry i en mer enn solid form på et album omtrent uten dødpunkter. Kanskje når toppene ikke helt opp til toppene på de de særdeles sterke forgjengerne Complicated Game (2015) og The Horses and the Hounds (2021), men kanskje holder det et enda jevnere, høyt nivå. Dette er et album som bør treffe blink hos mange av leserne av denne bloggen, og de som for eksempel liker Patterson Hoods flotte album av året.