Peter Perrett med band: konsert på John Dee i Oslo, 5. juli 2025. Support: Jamie Perrett
They prepared your body for the wake
Well dressed and clean
But, that ain’t the way you lived your life
As a rogue machine
Før Peter Perrett kommer på scenen spilles tittellåten «The Cleansing» fra Perretts glimrende dobbeltalbum fra i fjor. Dette som for å fortelle oss at han skulle vært død, har levd på kanten av stupet, men nå er han tilbake. Tilbake, kanskje ikke mer vital enn noen gang, men med svært potente tekster og musikk. Stemmen er herlig erkebritisk.
Peter Perrett har med to sønner i bandet, og Jamie Perrett fikk æren av å åpne for faren, først alene med tre sanger så flere sanger som en trio. Jamie synger som sin far, han synger om mentale utfordringer, og det er i dette tilfellet helt klart at sønnen ikke har falt langt fra stammen. Med forbehold om at jeg kun har hørt Jamies sanger denne kvelden, mener jeg at han er et interessant bekjentskap både i fremtoning, tekster og musikk. Han er en glimrende gitarist.
Jamie hadde litt mer dynamikk i fremførelsen enn faren. For om jeg skal trekke for noe i en ellers svært god konsert var det at Peter og bandet kunne roet ned litt innimellom for eksempel med de glimrende «All That Time» og «Kill A Franco Spy» fra fjorårets album.
Men bevares; fra åpningslåten og ut er det et særdeles kompetent band vi får høre. Tre gitarer og bass kan bli i overkant, men her unngår de stort å gå i veien for hverandre. Tvert i mot skaper de et svært interessant lydbilde der gitarene snor seg rundt hverandre.
Åpningen «I Wanna Go With Dignity» er en tøff rockelåt der gitarene og vokalen får herje nokså utemmet sammen. Man tenker på Perrett selv. Bakgrunnen for låten er likevel – ikke bare i hvert fall – eget liv. I et intervju med Uncut forteller han at sangen delvis er inspirert av tidsskriftets skribent David Cavanagh som tok sitt eget liv. Cavanagh skrev i sitt avskjedsbrev at han ventet med å ta livet sitt til etter jul for ikke å ødelegge høytiden for folk.
Peter og bandet serverer oss seks sanger fra hans gamle band «The Only Ones». Som nokså ny til Peter Perretts musikk, jeg oppdaget ham først med How The West Was Won, er det først og fremst sangene fram comebacket i 2017 og fremover som treffer meg. Men joda, også sanger som «Another Girl Another Planet» sitter som ei kule, og det er tydelig at mange i publikum har en lengre og bredere historie med Peter Perrett enn meg.
Andre høydepunkter for meg var «My Taliban Wife» – ”Believe me, it’s a true story“ – og sangen som må være til kona «Fountains Of You», nydelige sanger fra hans siste album. «War Red Plan» fra Humanworld er glimrende, og «Take Me Home» fra How The West Was Won var nydelig. Den 80 minutter lange konserten ble avsluttet med en herlig «Disinfectant» – ”It’s giving me nightmares!”
Seks sanger, inkludert innledningen, fra det nye dobbeltalbumet. Jeg hadde tålt noen til, men jeg vil tro fansen fikk en god blanding av nyere og eldre stoff.
Peter Perrett avsluttet med at han håper å se oss igjen. Det håper jeg også, og etter å ha opplevd den 73 år gamle legenden i en sprekere forfatning enn jeg hadde sett for meg ut fra tekstene og ut fra hans forhistorie, er jeg optimistisk med hensyn til mulighetene for det.
Gubberock 