Som vanlig har det vært et innholdsrikt norsk musikkår, og jeg har ikke rukket over mer enn en liten brøkdel av all musikken som er gitt ut. Men noen har det da likevel blitt. I første halvår har Gubberock omtalt helt to norske instrumentalbum. Det er uvanlig, men så er det da også usedvanlig fine album. Som halvårets høydepunkt må jeg trekke fram en prat med selveste Trond Granlund.
For kort tid siden slapp det produktive talentet John Ross fra Fredrikstad-området sitt femte album, og det håper jeg å komme tilbake til.
Men her kommer de, ikke rangert, det tar vi i desember. Lenke til spilleliste med smakebiter fra albumene er nederst i saken.
Geir Sundstøl: Sakte film
Det er utfordrende å skrive om instrumental-musikk der jeg i liten grad kan gjemme meg bak ordene. Enda mer krevende må det være å skulle bevege og engasjere når eventuelle budskap og tanker bak musikken i liten grad tydeliggjøres gjennom tekster. Men det er også noe frigjørende over å bare bli med inn i lydlandskapene, la tankene fly til det stedet du tror Geir Sundstøl og musikerne hans har vært når de har laget denne musikken, eller mer sannsynlig til et helt annet sted. Dette er musikk som berører der ord ikke slipper til eller gir mening.
Eigil Berg: Bokhyllest – Prosa og sang i skjønn(litterær)forening
Eigil Berg fikk nylig vel fortjent overrakt Kongens fortjenstmedalje for sin betydningsfulle innsats for norsk kulturliv gjennom flere tiår. Gratulerer!
Eigil Berg hyller bøkene i årets album, Bokhyllest. Som sist har han med seg tekstforfatter Ingvar Hovland på laget. Det er et godt valg. Ingvar har også skrevet tekster for Trond Granlund, blant annet for hans album av året, det flotte Livet er så mye. Det er ikke mange som skriver norske tekster til musikk bedre enn Hovland. Med ett unntak har Ingvar skrevet alle tekstene på dette nye albumet til Eigil Berg. Det bidrar til en klar enhet og retning på albumet. For meg er skillelinjene mellom Eigils musikk og stemme, musikerne og Hovlands tekster ikke-eksisterende. Dette er ikke bare en skjønn(litterær) forening.
Dag Vagle: Live
Lever Mickey Newbury? Det er et nærliggende spørsmål etter å ha hørt det nye livealbumet med Dag Vagle spilt inn i et utsolgt Verdensteateret i Tromsø i april i fjor. Som den mannen kan synge, og for noen sanger han synger, enten de er hans egne eller andres. Eneste innvending er at jeg kunne ønske meg mer enn seks sanger.
The Shallow Riverbanks: Broken Ballads
Den aller fineste låten på Østfold-bandet The Shallow Riverbanks debutplate Broken Ballads er morderballaden «A Grave Over Yonder» med en suggererende melodi, musikkfremføring og vokal som Nick Cave burde nikke anerkjennende til. Det er stemningen som er viktig, men hører du etter får du kanskje med deg uttrykksfull koring, tangenter, og skrudde lyder jeg ikke vet hvor kommer fra. Er det så nøye da – nydelig sang, av årets fineste! Men: Et jevnt og sterkt debutalbum som har noen topper som gjør at albumet skriker på gjentatt lytting. Helheten. Detaljene. Men alltid sangene. De gode refrengene som griper tak i deg og setter seg i pannebrasken, uten å kjede deg når du har hørt dem noen ganger.
Vetle Nærø: All Moments Must Pass
Vetle Nærø er 25 årig pianist og komponist fra Ålesund, Han fordypet seg i ung alder i verkene til Chopin og Rachmaninoff og deretter Philip Glass og Arvo Pärt, mens han også eksperimenterte med jazz. All Moments Must Pass er er en opplevelse av noe som forbinder mennesker sammen, noe større en oss selv. Beskrivelsene hans hjelper meg et stykke på vei. Musikken og egne forestillinger gjør resten. Kanskje er ikke veien så lang fra denne musikken til Gubberock-helt Nick Cave. På sitt beste er det nettopp det hans album og ikke minst konserter gjør med deg. Transformasjon, du går kanskje innover i deg selv, men opplever felleskap, kommunikasjon, noe spirituelt og udefinerbart.
Gone North: Another Place In The Sun
Det er virkelig på plass å mine om Gone Norths nye album! Hvor skal jeg begynne? Første låten «A Place In The Sun» er en drivende og fengende countrylåt der Martine Haugens flotte stemme virkelig får kjørt seg. Prøv å sitte stille til den låten der det svinger avsindig bra av bandet med en heftig rocka gitarsolo mot slutten. Slikt digger jeg, og det er et ord jeg ikke bruker så ofte. Avslutningslåten «Another Place In The Sun» er like bra, en roligere og aldeles nydelig – det ordet bruker jeg oftere – sang med flotte instrumentalpartier fra tangenter og steelgitarer.
Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars: Stream Of Consciousness Vol 2
Den nesten eneste innvendinga mot Olav Larsens nye album er at med sin drøye halvtime er dette engasjerende albumet over før det begynner. Men det er knapt en innvending, nei, det er en anbefaling! Produksjonen er luftig og nydelig. Man kunne fryktet at så mange følelser, Olavs mektige stemme og så mange instrumenter skulle gi en risiko for at det hele ble, ja, litt overlesset. Det har gjengen styrt klar av med glans. Noen ganger tas det ned i en låt eller i begynnelsen av en låt, noen små pustepauser. Det er godt rom for piano og orgel, strengeinstrumenter, bass, nydelig fele er nevnt. Jeg elsker munnspill, Olav serverer. Kor, ja, takk! Takk til dere alle!
Henning Kvitnes: Sanger i havn
Henning Kvitnes ser tilbake i mange av sangene på Sanger i havn. Til sommeren i kadetten. Til den gangen de gode refrengene og tekstene kom lett til ham. Kanskje er han unødvendig beskjeden på vegne av den seks og seksti år gamle mannen han har blitt. Tekstene er gode, nære. Han lever saktere, kan betrakte ungdommens rastløshet med ro fra kjøkkenbenken.
Oakland Rain: Twin Flames Part I: The Evergreen
Sangene på holder Oakland Rains første del av Twin Flames holder hele veien selv om ikke alle er like prangende, harmoniene sitter som en skyfri sommerdag, spenningen oppstår først når musikken møter skyene som sitter i tekstene. Twin Flames Part I: The Evergreen er inspirert av amerikansk folk- og country musikk. Senere kommer Twin Flames Part II: Heavenly Blue som er basert på alternativ, nordisk indie. Denne omtalen baserer seg på første del, hvordan Twin Flames fremstår som et helhetlig verk gjenstår å se. Den første delen lover godt.
Country Heroes: A Place To Part
Før Jørund Vålandsmyr ble norskspråklig artist med bandet Menigheten der han utforsker og utvider sine musikalske rammer med særdeles gode tekster om eget liv og nå sist beboerne i en bygård, var han countryartist med bandet Country Heroes. Det er gått flere år siden Country Heroes sist ga ut album. Nå er de tilbake med A Place To Part. Det er noe frisk over Country Heroes og deres tilnærming til tradisjonell countrymusikk. Åpningslåten «Edge Of The Sun» er av de aller friskeste, en duett mellom Jørund og Sophie O’Dell der noen herlige gitarer bidrar.Gode sanger, gode musikere og en praktfull stemme!
Kristian Kaupang: Siste sjanse
Først må jeg langt inn i kjøkkenskapet. Vi har fått flere nye, forskjellige kaffekopper. Jeg synes det er noe fint med kaffekopper. Du har kanskje ikke tenkt på det, men det visuelle uttrykket, materialet koppen er laget av, hvor slitt den er, alt dette setter sitt preg på kaffen. Jeg har de siste ukene opplevd kaffe litt forskjellig avhengig av hvilken kopp jeg drikker av. Én av koppene er faktisk identisk med de som er anskaffet på jobben. Den kan jeg jo ikke finne fram nå. Jeg skal jo ikke regne på kommuneøkonomi. Nei, jeg finner fram en eldre, en som har stått meg bi mang en helgemorgen når jeg skriver om musikk. Det er en blå kopp med en form som det er deilig å ta hendene rundt.
Hva har dette har med Siste sjanse å gjøre? Les her!
Trond Granlund: Livet er så mye
Dette albumet kunne knapt vært bedre, eller høres bedre ut. Det ville gått fem eller seks øyner på terningen om jeg fortsatt drev med slikt. Viktigere er det at jeg etter en snau uke begynner å bli veldig glad i disse sangene, også de sangene jeg ikke hadde hørt før.
Gubberock besøkte Trond Granlund i forbindelse med utgivelsen av hans nye album Livet er så mye. Les intervju og omtale her.
Haakon Ellingsen: Why Act As Love Doesn’t Exist
Kona er kjørt til jobb, kaffen er satt på, og jeg tror det er fyr på peisen, omtrent. Da er det tid for besøk til Haakon Ellingsens pop-verksted, et lunt og hyggelig sted jeg har besøkt noen ganger de siste årene. Her tryller veteranen Haakon fram den ene melodien finere enn andre med musikk inspirert av band og folk som Beach Boys, Ron Sexsmith, The Beatles og mange andre.«Guess I’m Happy Now» kan fort bli et nytt munnhell her i gården. Er du ikke i bedre humør når sistelåten «Lullaby For My Butterfly» toner ut, er det ikke Haakons skyld. Nydelig!
Sweetheart: Nothing Lasts Forever – Live From A Living Room
Etter besøket i Haakons popverksted blir jeg med hjem i stua til Anne Mette Hårdnes i duoen Sweetheart, «verdens tristeste rockband». Pop, rock eller Americana? Hvem bryr seg? Sammen med låtskriver og vokalist John Arne Gundersen har hun rigget seg til for å gjøre noen av gruppas beste sanger for rundt 20 personer. Lavmælt, vakre vokalharmonier. På det beste magisk.
Johnny Hide: People Are Beautiful
Plata åpner med en nydelig «Whenever You’re In Doubt» Vi svever videre med like fine «For The Best». Mang en «A Gentle Word Softly Spoken» her, men sangen med akkurat den tittelen er blitt en liten favoritt her i gården. Melodi, vokal, gitarer. Trommer! Perfekt. Albumet holder nesten samme fine, positive nivå hele veien. Jeg ser for meg en biltur i en cabriolet, vind i året – nei, det kan umulig være meg – og det er fint å leve.
El Cartel: Fronteras
Har de ørken i Fredrikstad? Nja, musikken til El Cartel er først og fremst en mental tilstand, og om du blir tatt med til Texas, Mexico, en spagettiwestern eller føler litt shadowband uten å måtte foreta den fysiske reisen selv, er vel det helt i orden. Nest siste sang ut på Fredrikstad-bandet El Cartels debutalbum, Frontera, er «Dead On Arrival», en dramatisk og suggererende sang som på mange måter står som en mørk kontrast til de mer livsbejaende låtene. Tangentene blir stadig sterkere og mer insisterende før også trompetene slipper til. ”Will they remember your name?“ – glimrende!
https://tidal.com/playlist/a060c3b3-b2cc-4c41-b98d-a9c1257a75d5
Gubberock 