Neil Young and the Chrome Hearts: Konsert Waldbühne i Berlin, 3. juli 2025
Ja! Som ekstranummer kommer den. Vanligvis vil jeg tenke at jeg heller tar en annen låt enn «Rockin’ In The Free World» helt til slutt, men i Berlin er det kun en sang som må til. Dessuten har jeg med mine tre barn, én på snart 14 år to på 21 år som selvsagt har den som én av sine favoritter med Neil Young. Neil selv sier noen ord om at han vet hvor han er før han setter i gang. Tidligere på dagen hadde vi sett East Side Gallery på Berlinmuren. For meg er sangen og albumet «Freedom» en påminnelse av hvor viktige mange liberale verdier er samtidig som de tok tidsånden på kornet, med Berlin-murens fall bare noen måneder etter at sangen ble skrevet. Gyver løs gjør han og bandet med klare spark til Donald Trump, der ”Bring America back“ gjentas i tillegg til mesteparten av resten av teksten. Teksten har flere ørsmå justeringer for å understreke alvoret vi står i. Sangen fremstår som både en advarsel og en feiring. Det var ingen tvil om hvilken T-skjorte jeg måtte velge da vi måtte innom salgsboden etter konsertslutt. Den forplikter, og jeg vil nok møte meg selv i døra, men det får stå til. Friheten har vel aldri vært helt fri?
Er dette siste gangen? Neil Young med ulike konstellasjoner har jeg sett 17 ganger tidligere. Dette blir altså den attende totalt og den tredje på denne turnéen. Neil har antydet at han kommer til Sør-Europa neste sommer (Redigert: og Oslo!). Ett år er lenge, ikke minst for en mann som fyller 80 år om få måneder, og det skal jo litt til at jeg kommer meg dit i tilfellet, så la oss anta at dette er min siste Neil Young-konsert. Og da bør jeg vel mimre litt om den fantastiske konserten på Kalvøya i 1993, Hammersmith i 2008, med Crazy Horse I 2013, Dalhalla i 2016, og alle de andre opplevelsene denne mannen har gitt meg gjennom musikken sin. Jo, alt dette og mer til svirrer litt i bakhodet er med meg på en kveld som denne. Neil selv synger i en 25 år gammel sang med tyngde og litt resignasjon at “Looking forward is all that I can do“, så jeg får komme over dette, være til stede, få med meg denne kanskje siste konserten med helten.
Rapportene fra tidligere konserter på denne turnéen har vært blandede. Jeg har på begge mine fått særdeles fine opplevelser helt framme ved scenen. Andre har klaget over dårlig lyd og elendig sikt. Slikt får vi legge bort. Arenaen Waldbühne i Berlin bør legge til rette for en god opplevelse, et stort amfi med sitteplasser med god helling mellom seteradene. Vi har ståplasser langt framme. Likevel er lyden innledningsvis litt spinkel, men ble bedre og bedre utover for oss. Jeg håper alle hørte godt, slike opplevelser må nå fram til flest mulig!
For å øke sentimentalitetsfaktoren har jeg invitert med meg de tre barna mine. De to eldste har sett Neil før, til dels sittende på skulderen til en hyggelig italiener i Lucca i 2013. Den yngste og jeg har snakket om at hun burde se Neil Young hun også. Det er jo hun som ba om «Out On The Weekend» som godnattsang fra hun var to til fire år, og som flere ganger i yngre år spurte hvorfor jeg ikke spilte mer Neil Young. Men rett skal være rett: Det betyr nok mer for meg å få henne med på Neil Young-konsert enn for henne. Kanskje. Denne gangen håper jeg faktisk ikke Neil skal gjøre for mye om på setlista. Får «barna» –de er to ganger 21 og 13 år – «Rockin’ In The Free World», «Hey Hey, My My» og «Like A Hurricane» i akseptable versjoner er både kvelden og turen reddet, tenker jeg. Og det ble den til gangs. De fikk disse sangene, og reagerte spontant da «fuglen» ble senket. Da vet noen av oss at «Like A Hurricane» kommer. Den kom i en 11 minutters versjon som var enda bedre enn på de to foregående konsertene jeg har fått med meg på turnéen.
Neils gitarsoloer var flotte så det holdt i Dalhalla og Bergen, men nå er de enda grommere. Når han spenner på seg den elektriske gitaren, krummer ryggen og går til kamp mot ondskap, grådighet, korrupsjon og klimaødeleggelser, men for kjærlighet og forbrødring mellom mennesker, mener han alvor. Klassekampen hadde en velskrevet artikkel om konserten i Dalhalla i Sverige som fant sted for to uker siden. Den inneholdt dog noen feil. Den ene var at settlista virker tilfeldig. Nei, den er ikke det, den besto og består av sanger som fortsatt er aktuelle, ja mer enn det, treffer tidsånden. Den andre var –slik jeg husker det – at sangene «Name Of Love» og «Looking Forward» ikke fungerte. Jo, de er to av høydepunktene. På «Name Of Love» spiller Neil en nydelig og sår versjon fra pumpeorgelet som endelig er i bruk. I Sverige og Norge var det henholdsvis gitar og piano som gjaldt.
Litt endret settliste. Neil har kjørt omtrent samme settliste hittil på turnéen med variasjon i åpningssang og ekstranummer. Denne gangen er det større endringer. Som på foregående konsert åpner han med en bandversjon av det nokså dype kuttet «Ambulance Blues» fra On The Beach (1974), gitt om jeg var glad da! Neil spytter nærmest ut ordene:
I never knew a man could tell so many lies
He had a different story for every set of eyes
How can he remember who he’s talking to?
‘Cause I know it ain’t me, and hope it isn’t you
Allerede som låt nummer to, kommer «Hey Hey, My My», og det blir liv i publikum. Behovet for å skrike ut sammen med Neil er større her enn i Norge og Sverige, og publikum der framme ved scenen er i fyr og flammer. Som oftest sang publikum langt raskere enn en Neil som aldri lot seg friste til å bli med på tempoet, snarere var han sta og sang seinere jo raskere publikum sang. Bandet består av den eldre Spooner Oldham på orgel og ungguttene Micah Nelson på gitar og tangenter med mer, Corey McCormick på bass og Anthony LoGerfo på trommer. Jeg hører jeg ikke så mye av hva legenden Spooner eksakt spiller – han brer trolig ut lydbildet – unggutta driver Neil framover. Den litt seige «Sun Green» har vokst seg fram til et konserthøydepunkt, godt hjulpet av Micahs herjinger med lyd der ute på venstre flanke.
På vei til arenaen fem timer tidligere eller så, hører vi lydsjekk med «Southern Man». Jammen får den turnépremiere. «Love To Burn» erstatter «Love & Only Love». Under «Old Man» kikker jeg bort på den yngste dattera som har manøvrert seg en meter bort fra meg til en plass hun kan se hva som skjer på scenen. Joda: «Old Man take a look at my life, I’m a lot like you where». Kanskje legger hun en litt annen mening i sangen hun synger enn sin gamle far, men vi eier den begge der og da.
Det er ikke over før det er over. Var det verdt å vente fire og en halv time på stående på betongen på arenaen for å få gode plasser, spør jeg. Beina mine verker når jeg legger meg. ”Da Neil begynte å spille, glemte jeg beina mine svarte eldstedattera“, som nok er den av oss som kjenner færrest av låtene. Svaret gjør godt, og sier det meste. Én av de aller beste dagene, mor som jobber der hjemme skulle dog delt dette med oss! Blir dette siste gangen med Neil, er det helt greit. Men det er ikke over før det er over.
Gubberock 