Første ekstraomgang med Neil

Neil Young and the Chrome Hearts: Konsert 18. juni, 2025. Dalhalla, Rättvik, Sverige

Nei, ikke en gang Neil Young er evig ung. Han vet det selv, så ikke lag en artikkel med morsomme ordspill på etternavnet hans etter morgendagens konsert i Bergen. Og at han trekker på årene, er trolig årsaken til at konserten bare varte halvannen time, og at de ikke spilte en eneste sang fra det nye albumet. Når det er sagt, turnéstarten i det idylliske steinbruddet i Dalhalla i Sverige overgikk alle forventninger med minst to hakk!

Det er sikkert ikke så viktig for leseren. Vi reiste fra Oslo klokka 09:15 i går og var tilbake 03:30 i natt etter ikke bare å ha sett Neil og bandet hans, men også rever, elg, rådyr og grevling på vei hjem gjennom svenske og norske skoger. I dag var det fem timers heldagsmøte, der jeg var arrangør. Men det gikk bra, det også, høy på musikk og noe av det som betyr mye her i livet. Takk til sjåfør og følgesvenn på turen. Denne reisa kunne jeg ikke tatt alene.

Etter en del viderverdigheter stod jeg der. Inntil gjerdet og den blant publikum som trolig stod nærmest Neil. Groupie, sier kona, og har vel et ganske stort poeng. Litt bortenfor hører jeg navnet mitt, så ble det jammen en hyggelig prat med en facebookvenn eller to. Hyggelig. Digresjon slutt.

Det var en godt forberedt Neil med bandet Chrome Hearts som møtte oss på turnéåpningen i går. Fem minutter over halv ni kommer han ut bevæpnet med munnspill og akustisk gitar. Fin åpning med kveldens eldste sang, «Sugar Mountain». Jeg vet ikke om vi skal legge noe symbolsk i at 79-åringen synger om overgangen fra tenåring til voksenliv?

Så smeller det til med en fin «Be The Rain» fra Greendale (2003), albumet som omhandler klimautfordringer og mer til. Litt mindre bra synes jeg nok «Sun Green» fra samme album var. I et ellers tett og velregissert sett, kunne nok denne med fordel vært utelatt for en eller to andre låter. Men det er helt tydelig at Greendale betyr noe for Neil. Etter «Be The Rain» braket det løs med «When You Dance I Can Really Love». Selv om Neil, og særlig den enda eldre Spooner Oldham, har hatt sprekere dager rent fysisk, samtidig som de sikkert hadde litt jet-lag, ga de alt. Vi fikk kontante «Hey Hey, My My» og «Rockin’ In The Free World» som ikke ble tværet ut med fire minutters lange falske avslutninger som vi har fått tidligere, og en nydelig «Love And Only Love». «Like A Hurricane» var dog selvfølgelig for kort. Det er den alltid. Elsker du ikke den sangen, vel, det er lov det også. Så vidt.

Det var spesielt fint å se at Neil og bandet spilte vakre versjoner av akustiske låter som Crosby, Stills, Nash & Young-sangene «Looking Forward», og «Name Of Love» og den eviggrønne «Harvest Moon». Ikke mye prat mellom sangene, men akkurat nok til at vi skjønte at han hadde det fint, like fint som oss, bare hakket mer nervøs. Og om det heldigvis ikke ble politikk mellom sangene, ligger det jo likevel og ulmer der i flere av sangene. Chrome Hearts er en passe blanding av gammel og nytt blod, og Micah Nelson og co sørget for at dette aldri ble sidrompet.

Jeg pleier ikke å være så begeistret når «Cinnamon Girl» spilles. Nå fikk jeg neste gråteanfall da strofen «Dreamer of pictures», kom. Kanskje ble jeg bare sentimental over hvor fint det er å få oppleve Neil enda en gang. Selvfølgelig kunne jeg ønsket mer enn 90 minutter, men på mange måter ble dette akkurat passe, akkurat passe til at dette ble en topp opplevelse fra start til slutt. Etter planen blir det nye ekstraomganger i Bergen og Berlin. Jeg gleder meg!

Så ga de hverandre en klem Neil og Spooner, der den yngste av dem støttet den litt eldre mens de gikk fornøyde av scenen. Vi var glade på vegne av dem og på grunn av det vi hadde fått oppleve. Enda en gang.