Synger fra hjertet

Neil Young And The Chrome Hearts: Talkin To The Trees (album 2025)

”But I’ll sing it from the heart
And that’ll be the easy part“

Det er nok en del av forklaringen. Forklaringen på at noen av oss har et kjærlighetsforhold til Neil Young og hans musikk selv om alt objektivt sett ikke tilhører toppklassen. Selv skryter jeg av at mange er verre en meg.

I morgen setter jeg turen for de svenske skoger og den første konserten med Neil Young And The Chrome Hearts på denne Europa-turneen. Jeg så Neil Young & Promise Of The Real – mange av de samme musikerne – på samme sted i 2016. Den konserten i steinbruddet i Dalhalla er rett og slett av mine aller største konsertopplevelser noensinne. Nå er både Neil og jeg blitt ni år eldre, og om forventningene skal bli infridd, må jeg rett og slett skru dem ned et par hakk. Uansett, å forhåpentligvis – jeg har blitt skuffet før – få se den musikeren som har betydd aller mest for meg enda en gang blir uansett noe helt spesielt. Vi er langt inne i ekstraomgangene nå og nærmer oss straffespark-konkurranse. 79 år, ja, men se på kompisen og far til Micah i Chrome Hearts, Willie Nelson, 92 år! Så man vet jo aldri.

Chrome Hearts består foruten av Micah Nelson på gitar av Anthony Lugerfo på trommer, Corey McCormick på bass og den gamle ringreven Spooner Oldham på orgel. Neil selv spiller litt av hvert. Som oppvarming til deres konserter har det nye albumet Talkin To The Trees gått nokså kontinuerlig siden fredag.

På Tidal står Neil Young oppført som «writer» ikke «composer», og onde tunger kan med en viss rett si at det skyldes at Neil i begrenset grad har laget melodiene helt på egenhånd. Det blir fort slik at melodiene jeg ikke kobler til andre sanger, blir de jeg liker best. Heldigvis er det noen stykker av dem, selv om jeg av og til tar meg selv i å lure på om jeg har hørt også noen bruddstykker av dem. Rockeren «Big Change» er en sang jeg tar meg i å digge ganske heftig, og av de to sangene som går til melodien til «This Land Is Your Land» er den tøffe «Lets Roll Again» langt å foretrekke framfor folkesangen «Silver Eagle». Dette selv om teksten er et lite subtilt og poetisk angrep på Elon Musk og hans likemenn, for uansett røsker det skikkelig i Neil og bandet hans her. «Moon Ahead» er vanskeligere å like, men har enkelte sympatiske trekk.

Og subtilitet er mangelvare på mange av Neils tekster av i dag. Der man i gamle dager fikk sanger som «Cortez The Killer» og «Star Of Betlehem» som kunne tolkes både som samfunnskommentar og personlige sanger eller begge deler på en gang, levner dagens tekster liten tvil.

Mest problematisk er nok de to åpningslåtene. Noen mener jeg er spekulativ når jeg påstår at disse viser at Neil har utfordringer med sitt forhold til dattera og dermed hennes barn. Den første av dem, «Family Life», som går sånn omtrent til Gordon Lightfoots melodi «Early Morning Rain» nevner kone og navn på barna helt eksplisitt i en tekst som til tider halter litt. I den mørkere og ellers flotte «Dark Mirage» spinner han videre på dette. Selv om han er mindre eksplisitt enn i Family Life», tar han her fram ekskone Pegi som nå er død, sønnene og det triste forholdet til dattera. Kanskje er Neil for åpen om familiære utfordringer her – ”Singin’ from the heart“ har ikke nødvendigvis bare oppsider.

Alt i alt er dette likevel en ganske fin plate. Jeg liker rockerne og blueslåten selv om Neil nok har laget enda bedre melodier før. Det er fine ting også blant folklåtene. «First Fire Of Winter» er fin selv om den har vel mye «Helpless» over seg. Jeg liker også tittellåten som har referanser til Bob Dylan og kanskje sangen hans «Don’t Think Twice, It’s All Right» med sin “Rooster Crowin“ – ikke referanser i melodi denne gangen. Albumet avsluttes med to sanger der jeg ikke kjenner igjen melodien, fine «Bottle Of Love» og «Thankful» der Neil synger så forpint som bare han kan. Fin jobb av Neil og medprodusent Lou Adler.

Joda, den når ikke helt opp til «Colorado» (2019), den beste av nyere album med nye sanger, men er flere hakk opp fra det siste av slike album, «World Record». Jeg tåler flere av disse sangene i morgen. ”Dalhalla, here we come!“

”Thankful for the life we have“

(Redigert).