David Lowery gir oss årets beste utgivelse?

David Lowery: Fathers, Sons And Brothers (album/samling 2025)

”Cause when I was young I was The Cover of the Rolling Stone father
Also by Shel Silverstein
But now that you’re my son I’m the giving tree father
And that’s what you gave to me“

David Lowery ser tilbake på hvem han var. Hvem han ble.

David Lowery hadde opp gjennom årene blitt spurt om han ikke skulle skrive en selvbiografi. Det hadde han ikke lyst til, men et frø begynte å spire. I 2020, 2021 og 2023 ga han ut tre selvbiografiske album digitalt på Bandcamp, In The Shadow Of The Bull, Leaving Key Member Clause og Vending Machine. Albumene handler om ham selv, familien og venner. Nå er disse tre albumene samlet som en fysisk utgivelse under tittelen Fathers, Sons And Brothers. Du kan også strømme samlingen. I tillegg til albumene er det også bonusspor og nyinnspillinger. I alt er det 28 sanger og 1 time og 50 minutter å gape over, en håndfull i en utålmodig tidsalder. Utgivelsen av de digitale albumene må trolig ses i sammenheng med Lowerys kamp for musikernes rettigheter og mot blant annet Spotify. En ressurssterk herremann, denne David Lowery.

En håndfull eller ikke. David Lowery har gitt meg en ny utfordring slik han gjorde med bandet Cracker og det fantastiske dobbeltalbumet Baker To Bakersfield. Albumet ble utgitt i desember 2014, og da syntes ikke listepolitiet noe om at jeg plasserte albumet på topp over årets album i 2015. Jeg har sendt en henvendelse til listepolitiet om hva jeg skal gjøre med Fathers, Sons And Brothers. Er det innafor å ta det med på årsbestelistene for 2025? Ny musikk er nemlig musikk man ikke har hørt før, og denne musikken er ny for meg.

Jeg har egentlig bare en innvending mot denne utgivelsen som er krydret med gode melodier, flott musisering og interessante historier, og det er at noen av tekstene er litt overlessset og lite poetiske som «It Don’t Last Long». Men når refrengene så til de grader setter seg på hjernen på den gode måten, er det en liten innvending. Slik det ofte er med store utgivelser, fremstår første halvdel bedre enn den andre. Kanskje er hvileskjærene noen flere der, men påstanden kan altså være et resultat av at jeg bare har lyttet til utgivelsen i en uke. Det er definitivt mye bra på andre halvdel også. Om tekstene til låtene ikke er nok, er det muligheter for å lese om bakgrunnen for mange av sangene på David Lowerys hjemmeside. Han har skrevet den selvbiografien han ikke skulle.

Musikalsk beveger det seg mellom solo akustisk folk, country og stort sett midttempo rock, noen ganger med strykere eller en enkelt fele. Den litt odde sangen ut er tittellåten, som nesten er pompøs, symfonisk rock med et grandiost kor og nydelige elektriske gitarer. Joda, jeg liker den. Den også. Føler du behov for å riste litt på hodet, gir den insisterende «Europass» deg muligheten til det. Love it!

Samlingen åpner med den – rett så poetiske – «Frozen Sea» om Davids første minne om faren, en følsom far som kommer hjem fra Vietnamkrigen. Vi møter den britiske moren og en britisk kystby og ser utover et frossent landskap.

Vi får en sang inspirert av søsteren til David som har cerebral parese – den fantastiske «How Does Your Sister Roller Skate?», om en spøk som kan egne seg innenfor familien, men som lett går over i mobbing utenfor. Bandene hans Camper Van Beethoven og Cracker ble store, de spilte på store stadioner med kant annet R.E.M. og fikk tung rotasjon på MTW. Lowery ser tilbake på livet i bandene i sanger som «I Wrote A Song Called Take The Skinhead Bowling» og den fine «Mexican Chickens» som også handler om å forlate kjæresten og om til tider leve et miserabelt liv:

”When I finally came back home
she said something changed inside you
I smashed a glass against the wall
went walking in the desert“

Han vender stadig tilbake til bandene og musikken hans i sangene. Mom I’m Living The Life» forteller han om hvordan det er å bli trukket mellom utdannelse og en strålende akademisk karriere og musikken; han må stadig tilbake til sangene og vennene i bandet. Og han vender tilbake til temaet i den herlige «Everybody Gets A Fucking Day Job». Joda, det er sanger om kjærlighetsforhold og mer til!

Når du kommer til andre halvdel, vil du oppdage at det er strålende sanger der også. Jeg har allerede nevnt tittellåten. «Vending Machine», «Fat Little Babies» og «Mark Loved Dogs And Babies» tar snart tak i deg. Melodiene er stadig omtrent like bra. Dette er kanskje ikke nyskapende, men variert innenfor et helhetlig format. Underveis er det drypp som minner meg om Baker To Bakersfield», Sanger, vokalen. Nevnte jeg den herlige bassen og den utsøkte trommingen på flere av låtene? Vel da har jeg kvittert ut det også. Dette er virkelig min musikk.

Jeg nevnte at jeg bare hadde en innvending mot utgivelsen. Det er feil. Jeg har én til, og det er at det egentlig ikke blir tid til å høre på annen musikk. Innboksen må vente. Utgivelsen er stor, den er vannedannende av typen som er umulig å få ut av hodet og spilleren. Ta det som en advarsel, men det bør være unødvendig å skrive at denne samlingen er sterkt anbefalt!