En fornøyd, men skarp Robert Forster

Robert Forster: Strawberries (album 2025)

”Mountains wide, nothing is clearer to the river people than what the others try and hide.“– Robert Forster

For mer enn 30 år siden kjøpte jeg en CD. Det var ikke en hvilket som helst CD, men Satisfied Mind med The Walkabouts. Satisfied Mind står i dag som et av de store coveralbumene og introduserte The Walkabouts for et stort publikum her hjemme, så stort at jeg fikk oppleve dem på Rockefeller på omtrent samme tida. Senere ble det mindre scener. Mange av sangene var eldre og skrevet av folk som Gene Clark, John Cale og Patti Smith og Charlie Reich. Jeg hadde ikke et forhold til alle sangene den gangen, noe som kun var et pluss. Dette var sanger gjort på The Walkabouts-måten. Jo, det var også nyere låter. «The Loom Of The Land» var kun et år i forveien gitt ut på Nick Caves Henry’s Dream.

Og så var det den beste av dem alle. En lang intro med et munnspill i førersetet. Hadde låten bare hatt dette munnspillet, hadde den vært fantastisk. Munnspillet blir med oss gjennom hele sangen og bygger mye av den intense spenningen, godt hjulpet av Chris Eckmans spøkelsesaktige stemme. Carla Torgerson ligger og vaker i bakgrunnen, og plutselig i begynnelsen av et vers er hun fremst i et par sekunder. Helhet og detaljer som løfter sangen opp mot himmelen og bidrar til at jeg måtte avbryte skrivingen og spille låten to ganger, halvveis dansende rundt på stuegulvet.

Sangen vi snakker om er «The River People». Da jeg mer enn 20 år seinere etter at jeg første gang hadde hørt sangen, kjøpte albumet Songs To Play (2015) av Robert Forster visste jeg merkelig nok ikke at han var låtskriveren bak «The River People». Det fant jeg først ut da jeg enda seinere skulle grave litt i hans solokarriere og historie med bandet The Go-Betweens. Robert Forsters egen versjon når for meg aldri opp til The Walkabouts’. Men det gjør da heller ikke noe. Jeg har de siste dagene hatt en gjenhør med de seinere albumene Robert Forster har gitt ut. Jeg begynte med The Evangelist (2008), et mørkt album preget av at hans venn og bandkollega fra The Go-Betweens, Grant McLennan, hadde gått bort etter et hjerteinfarkt i 2006. Albumet har fantastiske sanger som tittellåten og «From Ghost Town». Nevnte Songs To Play med sanger som «A Poets Walks» og «Songwriters On The Run» er fortsatt min favoritt, men også Inferno (2019) står sterkt.

I 2023 kom det personlige The Candle And The Flame, omtalt tidligere her i Gubberock. Albumet ble spilt inn i hjemlige omgivelser og er preget av at Robert Forsters kone led av en alvorlig kreftsykdom. Et veldig fint album! Årets album, Strawberries, er et langt lysere og popete album, og blir aldri lysere enn i duetten Robert har med nettopp sin kone på tittellåten, «The Strawberries». Når du kjenner til utfordringene de har hatt med sykdommen hennes, og kanskje også ser videoen til låten, kan man ikke annet enn å bli i godt humør! «Strawberries» er kanskje den mest personlige sangen på albumet. Den mest omtalte så langt er nok likevel den åtte minutter lange «Breakfast On The Train». To elskende kommer seg på morgentoget etter en heftig natt på hotell. Sangen er krydret med sitatvennlige verselinjer, du har kanskje allerede lest noen av dem. Dette er min favoritt:

”No two stories are the same and love can be a winning game
But no two lovers are the same“

Dette er virkelig en fornøyelig kjærlighetshistorie satt til en fin melodi, forsiktig instrumentering og Robert Forsters uttrykksfulle stemme som ligger der et sted mellom Tom Verlaine og Lloyd Cole. Sangen kunne fortjent enda flere ord, men opplev den selv! Historiefortellingen på «Foolish I Know» er ikke stort dårligere. Selv om bakteppet er lysere enn sist og Robert høres fornøyd ut, er ikke sangene uten brodd. Avslutningen «Diamonds» røsker skikkelig. De poetiske onelinerne løfter sangene. Hva med denne lagt i en agents munn og fra én av de beste sangene og vokalprestasjonene på albumet, «It’s A Shame»?

You give people the shits//Why can’t you be like everyone else?//Play The hits// That’s a good question and it’s a mystery to me// But I’ve come to see it positively as my destiny

Albumet er denne gangen spilt inn i Sverige, med et svensk band. De låter veldig fint sammen. Det burde derfor være nærliggende å ta turen til Norge for et større publikum enn for de få utvalgte som fikk oppleve Robert alene i en hage på Kampen i Oslo.

”No one I’ve meet has seen me yet at my best. No“. Vel, det tviler jeg på.