Gode album fra Suzanne Vega og Esther Rose

Suzanne Vega: Flying With Angels (album 2025)
Esther Rose: Want (album 2025)

I dag tar jeg for meg to album som har fått sine runder den siste måneden. Ett av dem er av en gammel traver og ett av dem av en nyere artist. Jeg røper ikke for mye når jeg allerede nå skriver at jeg liker det ene av dem bedre enn det andre, eller rettere sagt motsatt:

Suzanne Vega: Flying With Angels (album 2025)

Førti år har det gått siden Suzanne Vegas sterke selvtitulerte album med sanger som «Marlene On The Wall» og «The King And The Queen» ble gitt ut. Et par år seinere kom Solitude Standing med «Tom’s Diner» og «Luka», og resten er historie som det heter. Jeg har i skrivende stund et gjenhør med det. Selv liker jeg tittellåten, «Ironbound/Fancy Poultry» og «Gypsy» minst like godt som hitene, men hele albumet er uansett knallsterkt. Så gikk årene, noen ganger hørte jeg innom, andre ganger bare lot jeg nye album med Suzanne Vega fare.

Hennes nye album Flying With Angels, det første med nytt materiale på ti år, er utvilsomt det jeg har hørt mest på av hennes album de siste 30 årene. Første halvdel av albumet er riktig så bra. Melodiene er gode, historiene interessante. Kanskje høres Suzanne litt mindre Vega ut enn hun gjorde tidligere, men hun har heldigvis bevart mye av særpreget i stemmen. Albumet åpner med trioen «Speakers Corner», «Flying With Angels» og «Witch», tre popviser der Suzanne Vega kommenterer samtiden, vel, «Whitch» kan også være det eller den som påførte mannen hennes slag. Den finurlige «Chambermaid» ser Bob Dylans «I Want You» fra den kvinnelige inspirasjonen til sangens synsvinkel. Herlig!

Så faller jeg litt av en stund. Riktignok syntes sønnen min den soulpregede «Love Thief» var tøff da han kom inn i stua, og «Lucinda» er om en av Gubberock store helter, Lucinda Williams, men musikken er dessverre ikke min kopp kaffe. Men så blir det mye bedre. «Last Train From Mariupol» er en fin beskrivelse av situasjonen i Ukraina, en type tekst som min utmerkede skribentkollega Jon Erik Eriksen bortpå Popklikk ikke er så glad i. Selv liker jeg slike kommenterende tekster når de ikke blir overtydelige, eller forteller en historie, som f.eks. Erlend Ropstads «En fin dag».

«Alley» og røffe «Rats» treffer meg sånn passelig, mens sangen om Irlands musikalske hovedstad, Galway, liker jeg bedre.

Et bra, men ikke fantastisk, album fra Suzanne Vega!

Esther Rose: Want (album 2025)

Den nevnte Jon Erik Eriksen mener at andre halvdel av den nye albumet, Want med Esther Rose er bedre enn den første, og denne gangen er vi på linje. Jeg ble oppmerksom på Esther Rose nettopp gjennom Popklikk, og har allerede rukket å omtale to av hennes tidligere album, How Many Times (2021) og Safe To Run (2023). To glimrende album med sanger som snor seg inn under huden på deg. Så når hennes nye album Want opp til dem? Det skal du få svar på om litt, men først litt trivialiteter: Esther Rose kommer fra Louisiana i USA og er i trettiårene. Want er hennes femte album. Hun har bakgrunn som medlem i bandet til Luke Winslow-King og var også gift med ham fra 2013 til 2015.

Da Esther avsluttet turneen for Safe to Run, vurderte hun å slutte helt, følte seg utslitt og utmattet, og så ingen måte å fortsette i sitt nådeløse tempo. Hun sluttet å drikke og gikk i terapi, noe hun synger om i «Had To»: ”Drinking is a sin to some believers// And drinking is a reason to be saved“. Hun viet seg så til nytt materiale og lot ideene flyte uten å bekymre seg for sluttproduktet. Hun vurderte å lage et elektropop-album; en selvtitulert akustisk plate. Men så endte hun altså opp med Want, et rocka album som går lenger enn tidligere i å utforske kjærlighetens både dypere og mer sårbart enn tidligere. Og kanskje er hennes hint til Rolling Stones «You Can’t Always Get What You Want» på albumets siste låt, «Want pt. 2» en erkjennelse av at ikke alle ønsker i kjærlighetslivet kan realiseres. Eller som det heter i åpningssangen «Want»: I’m crying, you’re crying, we’re crying, we cry// Cause it’s real life//Living real life“. Versene, og måten hun synger refrenget på, strålende åpning av albumet.

Want har irritert meg litt. Jeg har brukt tid på albumet, og sangene var ikke alltid sittet som et skudd. Men når jeg våkner om morgenen, har ofte en av sangene kvernet rundt i hodet mitt uten at jeg umiddelbart skjønner hvilken sang det er. Så vær advart; litt plagsomt dette albumet. Men selvfølgelig også fint. «Tailspin», «Had To» og «Ketamine» som følger deretter er er ikke umiddelbare, men den rocka «Ketamine» er egentlig knalltøff bare den får noen runder på baken. Igjen er det avhengighet og terapi som er i sentrum: ”It’ll all make sense someday!“

Så kommer «Rescue You», en av de sangene som virkelig kan ta livet av deg. Som går deg på nervene. Nei, tramper på nervene dine og er selvfølgelig så uimotståelig som bare en sang av Esther Rose kan være, sånn omtrent. Glimrende, om du er i tvil om hva jeg egentlig mener.

Nå har vi og Esther Rose virkelig fått opp varmen. Gode rockelåter, fine ballader som holder helt inn. «Messenger» kan igjen gå deg på nervene dine på den gode måten. Den storslagne «New Bad» er kanskje albumets beste sang. Joda, her er det mye som biter seg fast.

Jeg har brukt litt tid på de to siste albumene til Esther Rose, men når de virkelig sitter, så sitter de bom fast. Jeg plasserer det foreløpig litt bak de to fotgjengerne, men holder Want for å være et hakk eller to bedre enn Suzanne Vegas fine Flying With Angels. Esther Rose er en spennende artist å følge. Noen av dere var kanskje så heldige å se henne i Oslo som oppvarmingsartist for Andrew Comb. Jeg må ha vært i koma og skaffet ikke billetter før det var utsolgt. Neste gang!