Transformerende pianomusikk fra Vetle Nærø

Vetle Nærø: All Moments Must Pass (album 2025)

På forrige album From Moments var Vetle Nærø opptatt av å leve i øyeblikkene. Det er ingen fortid, ingen framtid, bare et stort og lykkelig nå. På fjerde album All Moments Must Pass er det bevegelse fra et øyeblikk til det neste gjennom meditativ pianomusikk som er ispedd litt synther og litt ord som snakkes i begynnelsen og slutten av albumet.

Vetle Nærø er 25 årig pianist og komponist fra Ålesund, Han fordypet seg i ung alder i verkene til Chopin og Rachmaninoff og deretter Philip Glass og Arvo Pärt, mens han også eksperimenterte med jazz. Bare 14 år gammel komponerte han sitt første stykke og som Som 18-åring ga han ut debutalbumet sitt, By Heart (2018).

Om jeg skulle sammenlikne musikken på dette albumet med noe, blir det instrumentaldelen av David Sylvias fabelaktige Gone To Earth fra 1986. Da snakker vi toppklasse.

Jeg har få forutsetninger for å omtale denne musikken. Da albumet kom i innboksen, var det likevel noe i beskrivelsen som gjorde at jeg en trøtt kveld fikk lyst til å sette det på. Skal jeg ha instrumentalmusikk, er sannsynligheten stor for at piano er en viktig ingrediens. Med e-posten fulgte det noen fantastisk fine beskrivelser av musikkstykkene. De følger ikke med CD-en, men jeg anbefaler sterkt at de legges ut på artistens hjemmeside. Vi snakker totalopplevelse:

”The Runner tells the story of a child running—not from his past, but toward his future. Convinced he is not fleeing but following his own path, he races forward, untethered from expectations, seeking the place where he is truly meant to be“

Jeg tenker på dattera mi og jeg som skal ut å løpe 5 kilometer i samme konkurranse i dag. I hvert vårt tempo, hun er raskere enn meg. Jeg tenker også på mitt tidligere liv som maratonløper, treningene og ikke minst løpene. Det var gøy og sette personlig rekord, men å få til løpet, energiinntaket og disponeringen av det ut fra egen form var like stas. Og på det beste bare forsvant man inn i en egen verden. Det Vetle Nærø beskriver i dette musikkstykket er kanskje ikke det store «nå» som på forrige album, men veien dit.

På noen av stykkene er musikken dvelende og flytende, tankene flyr. På andre stykker er pianoet mer konkret – på en underlig måte – på atter andre insisterende, griper oppmerksomheten. Nærø har komponert og gjør det meste selv. På den varme «Your Garden» spiller David Løvås på tromme og Harald Frøyland står bak bassen. Et nydelig stykke musikk som er inspirert av tradisjonsmusikk.

«Candle» er en fin og nostalgisk pianoballade. «Prayer» er inspirert av regissør Andrei Tarkovskys sitat: ”Art is a form of prayer,” from Andrei Rublev (1966). Like prayer, art is a deeply personal, sacred, and transcendent act, a bridge between the artist, the audience, and something greater than themselves“. Det er akkurat det musikken på dette albumet gjør med deg, den er en opplevelse av noe som forbinder mennesker sammen, noe større en oss selv. Beskrivelsene hans hjelper meg et stykke på vei. Musikken og egne forestillinger gjør resten. Kanskje er ikke veien så lang fra denne musikken til Gubberock-helt Nick Cave. På sitt beste er det nettopp det hans album og ikke minst konserter gjør med deg. Transformasjon, du går kanskje innover i deg selv, men opplever felleskap, kommunikasjon, noe spirituelt og udefinerbart.

Jeg hadde egentlig tenkt at Esther Rose og Suzanne Vega skulle bli neste stopp hos Gubberock. Jeg har ikke kommunisert godt nok med deres nye album. Jeg trengte noe helt annet. Jeg må ha igjen ha hjelp av Vetle Nærø, denne gangen til å sette punktum for omtalen:

“I made the deliberate choice to exclude the piano from the album’s final track, symbolizing transformation in its purest form: evolving into something unknown, embracing the unexplored“.