Gi Gone North en plass i sola!

Gone North: Another Place In The Sun (album 2025)

Hvor skal jeg begynne? Første låten «A Place In The Sun» er en drivende og fengende countrylåt der Martine Haugens flotte stemme virkelig får kjørt seg. Prøv å sitte stille til den låten der det svinger avsindig bra av bandet med en heftig rocka gitarsolo mot slutten. Slikt digger jeg, og det er et ord jeg ikke bruker så ofte. Avslutningslåten «Another Place In The Sun» er like bra, en roligere og aldeles nydelig –det ordet bruker jeg oftere – sang med flotte instrumentalpartier fra tangenter og steelgitarer.

I 2018 møttes de som musikklærerstudenter på Hamar og hadde såpass mye til felles at de ville lage countryband. Og nå, syv år etter, skinner Gone North! Deres nye album Another Place In The Sun er et stykke praktfull musikk.

Siden deres debut-EP har Gone North fra Innlandet utvidet med fem minutter og ett spor til seks spor når de nå gir ut det de kaller debutalbum. I og med at albumet kun varer 24 minutter, er vi fortsatt på den korte siden når det gjelder album. Da jeg omtalte den Kenneth Norum-produserte EP-en, skrev jeg at den var fin. Et gjenhør viser at jeg ikke tok munnen for full, snarere tvert i mot. Uansett, nå høyner jeg.

Det nye albumet Another Place In The Sun er nemlig veldig fint. Ja, beint fram nydelig. Denne gangen har Thomas Nessheim produsert. For meg er han mest kjent for sine glimrende Bob Dylan-tolkninger. Morgan Nicolaisen har mastret.

Sist skrev Per Tore Gresseth de fleste sangene, og han sang også flere av dem. Nå har han bare skrevet én av låtene, og det er også den eneste låten han har hovedvokal på. Det er med dette duket for mer Martine Haugen i sentrum. Denne gangen har hun skrevet hele fem av låtene om jeg skal tro Tidal, men bandmedlemmene kommer med innspill til Martines låter og personlige tekster. Samtidig har Martine fått mer ansvar for vokalen. Intet ondt ord om Gresseths vokal – jeg liker den som kontrast til Martines – men Martine har utviklet seg som vokalist og låtskriver, og at hun får lov til å skinne, er bare som det skal være. Foruten Martine på mandolin og gitar og Per Tore Gresseth på gitar, vokal og steelgitar består Gone North av Magnus Nordengen på gitar, banjo og vokal, Jørgen Larheim på tangenter, Ole Sigvart Berget på bass og Tore Even Alhaug på trommer. Kanskje spiller de litt mer amerikansk country enn sist, mindre spor av norsk folkemusikk?

Jeg klarte ikke å vente med å trekke fram albumets første og siste sang. Men de fire mellom der er ikke stort dårligere. «You’d Be Lonely Without Me» låter akkurat slik hæla-i-taket-country skal låte med et sprettent pianoparti midtveis, mens steelgitaren får lov til å avslutte det hele. Så er det tid for å roe ned med den flotte og triste balladen «It Happened This Morning». Hadde det ikke vært for de andre flotte låtene på albumet kunne jeg ha trukket frem «Ramblin’ Fever» som favorittlåten på albumet. Jeg har tatt meg selv i å få gode frysninger av låten. En aldeles nydelig og suggererende låt med flott refreng. Per Tore Gresseths låt «Buds In The Back (That You Don’t Wanna Meet)» er ikke helt borte den heller, der den svinger av gårde i høyt honky-tonk-tempo. Joda, 24 minutter, men hvem kan be om mer, når minuttene er så godt anvendt som her.

Dette er bra. Virkelig. Band, sanger, stemmeprakt. Martine har trukket fram blant annet Sierra Ferrell, Kris Kristofferson, Gram Parsons og Emmylou Harris som inspirasjonskilder. De ville vært stolte alle som én. Om jeg hadde delt ut karakterer, hadde det blitt en sterk femmer. Så da vet du det, gi Gone North en plass i sola!

(Redigert)