Album med hyllest til Neil Young

Heart Of Gold: The Songs of Neil Young, Vol 1. (diverse artister, album 2025)

På fredag (2. mai 2025) ga evigaktuelle Neil Young ut en singel fra sitt kommende album sammen med bandet Chrome Hearts. Han har dermed ny musikk med seg når han snart kommer til Europa inkl. Skandinavia. Det er ikke sikkert alle synes det bare er positivt, ikke alt på hans nyere album er gull, men det lar vi ligge nå.

I forrige uke ble det gitt ut et hyllestalbum til Neil, og det er det vi skal skrive mest om i dag. Man kan mene mye om slike hyllestalbum. Som regel vil man jo heller høre originalversjonene. Men det er heldigvis ikke noe enten eller. Nye versjoner kaster i beste fall nytt lys over sangene, holder dem levende lenger.

I skrivende stund hører jeg den norske hyllestplata til Neil Young med den fine tittelen Everybody Knows This Is Norway med undergrunnsartister. Jeg tror faktisk ikke jeg har hørt gjennom hele før, den ble gitt ut på den tida vi faktisk måtte betale for å høre musikk. I 2001 prioriterte jeg ikke å kjøpe hyllestplater. Men det burde jeg kanskje gjort. Den norske hyllesten har veldig fine versjoner og styrer stort sett unna de opplagte valgene. I stedet får vi hele to versjoner av «Out On The Weekend» og en framifrå versjon av for eksempel «The Old Laughing Lady» med The Magnetic Fields. Home Groan gjør ikke «Homegrown», men det sparker godt fra med deres «Barstool Blues». Nydelig versjon av «Safeway Chart» med Safe In Santiago er et annet eksempel på spor det er fint å lytte til. Selveste Madrugada er også representert med en støyende og stygg «Thrasher». Flere bør ta en lytt til dette albumet; blanda drops, ikke alt er like fint, men interessant er det! Vi må videre, selv om jeg fortsetter å høre nettopp dette på albumet, mens jeg skriver om det nye.

Før den norske hyllestplata ble det i 1989 gitt ut et album der internasjonale indieartister sang og spilte til dels veldig alternative versjoner av Neils sanger. Noe av overskuddet fra prosjektet gikk til skolen for handikappede barn der Neils sønn Ben gikk og som Neil var med å grunnlegge. Albumet het The Bridge etter skolen og en sang av Neil. Her kan du høre artister som The Pixies, Soul Asylum, Nick Cave og Victoria Williams covre Neil Young.

Men så var det årets hyllestalbum, Heart Of Gold. Vol. 1 i tittelen mer enn antyder at det kommer et album til. Også nå går deler av overskuddet til The Bridge School. Albumet er veldig fint, om enn ikke så alternativt som The Bridge og Everybody Knows This Is Norway. Låtvalgene er mindre alternative, men vi får heldigvis også noen overraskelser.

Kanskje burde det ikke være overraskende at Brandi Carlile åpner med «Philadelphia», men det er et strålende valg. Sangen er skrevet til filmen med samme navn der Tom Hanks spiller en aidssyk, homofil advokat som mister jobben. Brandi er åpen lesbisk og en forkjemper for rettighetene til skeive personer. Sangen kan derfor bety noe ekstra for henne. Sangen er blant Neils aller mest inderlige pianoballader. Brandi gjør en versjon som ligger tett opp til Neils, men jeg føler ikke at hun klarer å tilføre den så mye ekstra, kanskje litt mot slutten. Fin versjon, men kanskje også litt skuffende? Vi får en pianoballade til, gitt ut omtrent på samme tida som «Philadelphia», «Such A Woman» fra Harvest Moon (1992), og vi har samtidig nevnt de to nyeste sangene på dette albumet. Vi får håpe på nyere låter på neste volum, det er mange å ta av, noe det 24 år gamle norske hyllestalbumet paradoksalt nok er bedre til å få fram. «Such A Woman» gjøres fint og nokså tett opp til originalen av Charlie Greene.

Før vi kommer til de beste versjonene, må jeg nevne flere fine versjoner, versjoner som dog ikke går inn i evigheten som de store Neil Young-tolkningene. Doobie Brothers og Allison Russell gjør en godkjent versjon av «Comes A Time», Eddie Wedder planker «The Needle And The Damage Done» og Courtney Barnett synger en helt grei versjon av «Lotta Love», den fineste delen er når hun synger ”La, la, la, la, la, la, la, la, la
Ooh, ooh“! «Sugar Mountain» handler trolig om overgangen fra barn til ungdom og er av Neils aller eldste og viktigste sanger. Den er dog ikke av de aller mest slitesterke. Jeg har lite å utsette på The Lumineers såre versjon av sangen med piano i sentrum – bra og frister til flere gjenhør.

Rodney Crowell virker å stortrives på en rocka «Mr. Soul», og sporet hans har fine instrumentalpartier. Steve Earle kjører på med «Long May You Run», og munnspill hans setter et herlig preg på låten. Steve og bandet hans er i god form, og høres nesten ut til å kunne ha skrevet sangen om Neils legendariske bil som falt sammen en gang rundt 1962. Låten er produsert av Steves gamle våpendrager Ray Kennedy.

Men nå nærmer vi oss de virkelige godbitene. Du trodde du var lei av sangen «Heart Of Gold»? Vi tåler noen runder til når vi får den i en tilstrekkelig alternativ, resignert, pianodrevet versjon med Fiona Apple. Liker den! Harvest» med Mumford & Sons er i omtrent samme kategori – dog med litt mindre nerve – musikalsk litt tyngre enn den lettdrevne originalen. Bob Marleys sønn Stephen Marley gir «Old Man» et anstrøk av reggae som kler låten godt. Sharon Van Etten gjør et av albumets mest overraskende valg, dog ikke mer overraskende enn at sangen også er å finne på den norske hyllestplata. Nydelig versjon av «Here We Are In The Years» fra Neils selvtitulerte album fra 1969.

Anders Osborne er et nytt navn for meg. Han åpner «Cowgirl In The Sand» klimprende på en akustisk gitar, og synger den slik også Neil har gjort noen ganger. Så kjører han på midtveis og han og bandet gir oss en flott elektrisk avslutning på låten med fine gitardetaljer. Glimrende! Jeg ser at Anders har samarbeidet med Neils gamle venner Chad Cromwell. Cromwell er medprodusent på dette sporet. Bolas bidrar som produsent og mikser på flere andre spor på denne hyllesten.

Vi har spart det beste til slutt både på albumet og i denne omtalen. Chris Pearce gjør en strålende «Southern Man». Sangens antirasistiske budskap blir ekstra sterkt når Pearce trøkker til og fremfører teksten litt omskrevet slik at fortelleren selv blir i sentrum for handlingen som den uretten blir begått mot. Gåsehud!

Det er litt risikabelt å gå gjennom alle sporene slik jeg har gjort nå, inntrykket av enkeltlåter kan endre seg, men hovedinntrykket vil nok bestå. Dette er et veldig fint og respektfullt album som jeg allerede har spilt mange ganger; mange flere enn jeg antydet da jeg skrev om Willie Nelson nye album med sanger av Rodney Crowell. Dette er jo sanger jeg kjenner ut og inn fra før. Versjonene her er mer tilgjengelige og familievennlige enn dem på The Bridge og Everybody Knows This Is Norway. Alt er fint, men noen versjoner er bedre enn andre. Ingen grunn til å frykte et volum 2 av dette prosjektet.