Lytt til Lily Seabird!

Lily Seabird: Trash Mountain (album 2025)

Et helt nytt navn er hun ikke, 26 år gamle Lily Seabird fra Vermont. Vel, hennes fødenavn er Lily Seward, og hennes debutalbum Beside Myself ble utgitt i 2021. Oppfølgeren Alas (2024) kom i to versjoner, i én rocka og i en akustisk versjon. Dette er plater jeg må sjekke ut nærmere. Det jeg har hørt, høres solid, rått og hudløst ut. De som er nysgjerrige på hvorfor hun kaller seg Lily Seabird, kan undersøke nærmere selv, det har jeg gjort.

La oss hoppe til årets album, Trash Mountain. Før Lily Seabird begynte å gi ut plater under eget navn spilte hun saksofon og spilt i punkband. Og den bakgrunnen gjør musikken hennes godt, i et musikalsk landskap som ellers kunne blitt litt tannløst. I fjor på denne tiden snakket vi om Adrianne Lenker og Waxahatchee. I år kunne vi pratet mer om Lily Seabird. Tittelen på albumet kommer fra stedet til det rosa huset hun bodde i da hun skrev sangene til dette albumet, Trash Mountain. Lily Seabirds «Music From The Big Pink»? Det er to tittellåter, den ene har tilleggstittel som signaliserer at klokka er 1 om natta, den andre klokka ett på dagen. Kanskje får vi da et glimt inn i både natt- og dagssiden til Trash Mountain og Lily Seabird. Disse sangene tegner bilder som man øyeblikkelig får på netthinnen, og man kan jo også tenke at hvorfor har ikke noen skrevet sanger om sko som henger over en wire før.

”When I was walking down my street
I saw my neighbor staring at the sun 
and there was a pair of Nikes on the wire“

Mange av sangene skal ha vært skrevet over en kort periode, og de bærer også preg av å ha kommet ufiltrert rett fra Lilys hjerte og sjel. Albumet starter med «Harmonia», en tittel som skal være satt sammen av ordene ”harmoni“ og ”paranoia” i følge et intervju i Paste Magazine, som for øvrig er en kilde til deler av denne omtalen. Låttittelen sier noe om den spenningen som ligger i sangene og stemmen til Lily Seabird.

I tillegg til de nevnte sangene, er det tre til som fremstår særlig sterke. «Arrow» er én av dem. Nydelig melodi og gitar. Teksten dirrer; det handler om å bli forlatt eller holde sammen i en tynn tråd mellom smerte og skjønnhet. Lilys plate i et nøtteskall. «Albany» er minst like fin, en minimalistisk, stillferdig og beint fram vakker sang som er fremført ved pianoet og som truer med å bryte sammen. Det blir sjelden feil med referanse til Townes Van Zandt, mens stemmen til Lily nær sprekker:

”Singing “Pancho & Lefty,” we were crying on the interstate,
it wasn’t even noon yet
we were leaving Albany“

Albumet avsluttes med enda en godtbit, stillferdige og inderlige «The Fighting», og da har jeg også hoppet over noen stykker. Jeg spiller albumet på tredje uka, og jeg plukker det stadig fram når jeg lurer på hva jeg skal spille. Lytt til Lily Seabird!