Willie Nelson og Rodney Crowell gjør verden vakrere

Willie Nelson: Oh What A Wonderful World (album 2025)

“It’s the time and the place
Every line on your face
It’s the truth and the lie
It’s to live and to die
Oh what a beautiful world“

På Willie Nelsons beste album i fjor, The Border, sang han to sanger av Rodney Crowell. Tittellåten derfra er en fantastisk sang som kanskje var litt bortgjemt på Rodneys album Texas fra 2019. Willie Nelson kunne ikke gi seg med det. Nå foreligger et nytt album med bare Crowell-sanger fra mannen som fyller 92 år 29. april. Tittelen på albumet er beskrivende nok Oh What A Beautiful World. En verden der Willie Nelson synger sangen med samme tittel godt hjulpet av Rodney blir et vakrere sted. Nydelig versjon med ditto gitarspill om livet som kommer og går:

”It’s the rise and the fall of the clocks on the wall//And it’s the first and the last of your days flying past“.

Rodney Crowell forteller på Facebook om hans møter med Willie Nelson i ung alder, om da han spilte ham noen av sine dårlige, nye sanger. Men ikke minst forteller han om da han noen år seinere ble kalt opp på scenen av Nelson for å synge backingvokal på Crowells store låt «‘Till I Gain Control Again». Akkurat den sangen finner du ikke på den tolv sanger store samlingen med Crowell-låter som spenner over en tidsperiode på 50 år. Albumet er produsert av Buddy Cannon, Cannon har samarbeidet mye med Willie tidligere og produserte også nevnte The Border. Med seg har de en rekke fremragende musikere.

Jeg har fulgt Rodney Crowell siden det fantastiske albumet The Houston Kid (2001). Fra og med dette albumet treffer Rodneys stemme og sanger meg med stor tyngde. Albumene før har jeg ikke viet på langt nær så mye tid. Det betyr at dette albumet også introduserer meg for sanger som jeg ikke har samme forhold til som de nyere sangene. For meg blir da dette albumet noe mer enn «bare» ei coverplate. En gammel sang jeg har et forhold til, er «Banks Of The Old Bandera», den ble gitt ut i 1976 med Jerry Jeff Walker og spilt inn for The Houston Kid av Rodney selv. Jeg elsker Rodneys versjon, men her får Willie virkelig fram nye vemodige nyanser i sangen. Det blir spesielt å høre den 92 år gamle mannen synge om tider som var: ”And that rope we used to swing on, now it just hangs tattered by the wind“. Glimrende, og et høydepunkt på dette albumet. Det er også «Open Season To My Heart». Gåsehud og tårer. De gjør kjærlighetssorg om til kunst, Willie og Rodney.

Rodney Crowell, nå 74 år gammel, er en stor låtskriver og artist som med dette får en fortjent hyllest av selveste Willie Nelson. Willie Nelson synger kanskje ikke like klokkerent som for kort tid siden – nå høres kanskje Willies sønn Lukas mer ut som Willie Nelson enn Willie selv – men vi hører fortsatt at det er Willie. Samtidig har han enda et lag med sjelfull elde over stemmen som gir flere av disse sangene til Rodney et alternativt liv. Det blir for fristende å trekke fram tittelen på siste sang på albumet, en sang Rodney skrev sammen med Guy Clark, «Stuff That Works». Så sannelig. Samme dag som Willie slapp dette albumet, ble det gitt ut ei hyllestplata til Neil Young der blant annet Rodney Crowell bidrar. Her finner du noen fine, og to fantastiske, versjoner av Neils sanger med fremragende artister. Men Wilie Nelson hyllestalbum til Rodney er nok det jeg kommer til å vende oftest tilbake til, albumet jeg tar etter når jeg trenger det, for å fortsette å nestensitere Willie, Rodney & Guy. Joda, Neil og Willie er gode venner, og Neil kjørte rundt med en Willie-kopp i bussen på sin 2023-turné.

Det er noe eget med de gamle legendene som aldri gir seg. Wille Nelson er sjefen over dem alle. 77 solo studioalbum har det blitt så langt, og vi teller fortsatt. «The Day I Rest, Is the Day I Die“, som Willie synger et annet sted på albumet.