Storslått fra Olav Larsen!

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars: Stream Of Consciousness Vol. 2 (album 2025)

Da jeg hadde gleden av å omtale forrige album fra Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars, Stream Of Consciousness (2021), skrev jeg fort og gæli fra hofta. Slik er det nå også. Jeg må bare skrive ufiltrert og nesten uredigert det som kommer; det er det denne musikken gjør med meg. Forrige album var rett og slett en vakker og personlig duettplate. Nå fire år etter er Olav Larsen og bandet hans tilbake med ei ny plate som like godt har fått samme tittel med et Vol. 2 lagt til i tittelen. Det tolker jeg som at Olav fortsatt er personlig. Vakkert er det i hvert fall. Selv om dette ikke er ei duettplate, kjenner jeg igjen noen av de fine stemmene fra sist i kor og støtte for Olav underveis.

Olav er ikke redd for å vise oss hvem han er i tekster eller musikalsk. I sanger som «I Miss You» og «Finding Myself» dykker han ifølge presseskrivet ned i savn og selvransakelse, mens «Dreamer» tilbyr skal tilby et mer håpefullt blikk på utholdenhet og samhold. «That’s OK With Me» og «I Don’t Care» fremfører et budskap om aksept og frigjøring. Men tekstene hadde spilt mindre rolle om ikke melodiene og musikken er på plass.

Og det er de til gangs! Denne gangen er produksjonen større enn sist. Olavs store og sjelfulle stemme gjør det fristende å kalle dette countrysoul. Olav er ikke redd for å trå til, og bandet og Olav løfter flere av sangene over i det storslåtte, i en bejublende gospel som man blir glad av å høre. Kanskje ville jeg i et mer kritisk hjørne skrevet at det kan bli litt over toppen noen ganger både musikalsk og i tekstene, men det er jo akkurat det jeg liker best med denne plata. Låter der intensiteten skrus til et hakk, og så enda et hakk, låter det Olavs stemme og bandet kjører mot stupet, og der de og oss står litt slitne tilbake. Åpningslåten «When The Past Presents The Future» er nydelig og viser vei, og er nesten himmelsk mot slutten. Neste låt, «I Miss You», er himmelsk hele veien. Jeg har ikke lyst til å begynne å droppe navn på musikerne. Men den fela til til Lilian Kristin Hodne gjør mye. Det er det sannelig mye annet som gjør også. Fri og bevare meg vel. Vi må videre.

Produksjonen er luftig og nydelig. Man kunne fryktet at så mange følelser, Olavs mektige stemme og så mange instrumenter skulle gi en risiko for at det hele ble, ja, litt overlesset. Det har gjengen styrt klar av med glans. Noen ganger tas det ned i en låt eller i begynnelsen av en låt, noen små pustepauser. Det er godt rom for piano og orgel, strengeinstrumenter, bass, nydelig fele er nevnt. Jeg elsker munnspill, Olav serverer. Kor, ja, takk! Takk til dere alle!

Helt til slutt får vi et skråblikk på bransjen gjennom «Protest Singers». Hvor har de blitt av? Morsomt og tankevekkende nok, men ikke av mine favoritter på albumet. Jeg nevner derfor raskt et par favoritter til: «I Don’t Care» og «That’s Ok». Det er ikke nødvendig å gå gjennom alle sangene, du bør ha tatt tegninga. Den nesten eneste innvendinga er at med sin drøye halvtime er dette engasjerende albumet over før det begynte. Men det er knapt en innvending, nei, det er en anbefaling!