Britiske Brown Horse med suggererende amerikansk rock

Brown Horse: All The Right Weaknesses (album 2025)

I fjor platedebuterte Brown Horse fra Norwich i England med Reservoir, ei plate som sammen med konserten deres på John Dee i Oslo satte preg på musikkvinteren 2024. Den gangen sammenliknet jeg dem med countryrockerne i The Felice Brothers, The Jayhawks og The Band, men også Crazy Horse. Med deres andre album beveger de seg bort fra countryrocken og mot mer støyrock. Jeg holder derfor fast på Crazy Horse, men trekker nå også Jason Molina og The Dream Syndicate opp av hatten. Dermed er referansene til band fortsatt på det amerikanske kontinentet for dette britiske bandet.

Det nye albumet All The Right Weaknesses har brukt litt tid på å åpenbare seg. Melodiene er av typen som gradvis trer fram. Det største ankepunktet mitt mot albumet tar vi med en gang. Tekstene er vanskelig å oppfatte. Jeg er veldig glad i vokalist Patrick Turners stemme, men jeg må lese tekstene for å oppfatte hva det synges om. Jeg tror melodiene også ville falt lettere på plass med tydeligere vokal.

Musikken er laget av bandmedlemmene i felleskap, og de enkelte bandmedlemmer har skrevet et par av tekstene hver for seg. Tekstene er gode – til dels meget gode – og selv om tekstene er fordelt mellom bandmedlemmene, er tematikken nokså ensartet. Det er synd og skam å begrave dem, de må fram i lyset.

Et av albumets fineste spor, «Verna Bloom», starter ut. Med utgangspunkt i den døde skuespilleren blir vi dradd inn en i verden som ikke kommer tilbake: ”The sand beneath my feet felt just like the sand/On the beach where I had held your ashes in my hand”. Melodien sniker seg under huden etter hvert som den åpenbarer seg under støyrocken. Litt tålmodighet, og du skjønner at dette er en særdeles fengende låt med et nokså allsangvennlig refreng: ”Press your face to the screen…“ Gitarene skriker. Her er det bare å la seg forføre, og vi aner en konsertfavoritt der bandet kan få enda mer utløp for sine følelser enn på et album.

Høydepunktene sitter så tett at det blir vanskelig å peke på enkeltlåter. Neste låt «Wisteria Vine» er en barndomsskildring, likevel nokså fri for klisjeer. Igjen fengende som bare tusan med Phoebe Troups vokal kledelig sterkere til stede i lydbildet. På neste låt «Corduroy Couch» synger hun refrenget.

«Dog Rose» er suggererende låt og et enkelt og virkningsfullt refreng: ”Eyes//Eyes“. Igjen en god tekst der metaforene er mange, men aldri overdådige, lytteren blir utfordret og tatt med på en reise; i tid, rom og sjelsliv, kanskje.

Når jeg hørte på debutplata Reservoir, satt jeg med en følelse av at andre halvdel av albumet er litt svakere enn første. Når det gjelder All The Right Weaknesses, har jeg skrevet om min omtale mange ganger. I skrivende stund tror jeg de to halvdelene er omtrent jevngode. Det fenger hele veien, denne gangen. Siste del er mer country, litt mindre øsende rock. Hør det jeg tror er steelgitar på fine «Curse». Du får fortsatt sanger som ser tilbake på barndommen, sanger om ensomhet og desperasjon, sanger om å finne sin egen identitet. Men for all del, alt er ikke trist og vanskelig. «Radio Free Bolinas» sender tankene mine i retning av «Radio Free Europe» med R.E.M. nostalgisk kanskje, men lenge den gode nostalgien før du begynner å se at bildene som males fram, kommer i ulike farger. «Tombland» gir med sine tekstlinjer om ”Ring of fire“ og ”Desire“ assosiasjoner til June Carter og Johnny Cash, og den nest siste låten – joda, igjen en balladeaktig låt – «Wipers», starter ut med å navngi Bill Callahan. Det er sikkert flere referanser for den som leter.

Melodier som tar tak, særpreget vokal og gode tekster som ikke er overtydelige. Herlige gitarer. Hvem kan be om mer? Joda, det er banjo, fele og steelgitarer også. Og piano, den siste låta «Far Off Places» er i stor grad pianodrevet. Amerikana eller ikke. Dette er det beste rockealbumet jeg har hørt så langt i år.