En nydelig film om Neil Youngs soloturné i 2023

Neil Young – Coastal. En film av Daryl Hannah (2025)

Det er en tydelig nervøs Neil Young man møter foran hans første konsert på fire år. Som han selv sa; han spilte mye feil, men det gikk bra. Som ikke musikk-kyndig har jeg aldri vært ute etter perfeksjonisme, har aldri forstått perfeksjonisme. Det betyr ikke at artistene ikke bør stille godt forberedt. Man skaper ikke magi av ingenting. Soloformatet stiller store krav til artist og tilhører.

Filmen. Sal 1 på Ringen kino i Oslo var knapt halvfull da det skjærtorsdag var visning av Daryl Hannahs film om ektemannen Neil Youngs solokonserter på USAs vestkyst våren 2023, filmet i svart og hvitt. Filmen ble vist kun denne kvelden over store deler av verden, men med noen ekstravisninger utvalgte steder. Jeg var heldig; dette blir sikkert en fin film å se hjemmefra etter hvert, men det er noe eget med det store lerretet og grom lyd.

Det er laget flere filmer med Neil Young i front. Denne er av de som lykkes best i å komme innpå en Neil i godlune. Filmen om hvordan albumet Colorado (2019) med Crazy Horse ble til var en intens affære, filmen om Barn (2021) med samme band er langt mer harmonisk. Men det er noe eget med Neil på tur alene. Nei, han er ikke alene. Klippene med Neil i bussen med sjåføren Jerry Don Borden der Borden ofte er den som fører ordet, viser en Neil som ikke alltid må ha hovedrollen. Jeg ser det nevnt at det ikke er Borden vi har kommet for å se. Joda, når hans tilstedeværelse får frem en for meg ny side ved den da 77-årige Young, er det helt på sin plass. Neil Young fikk i 1978 sin multihandikappede sønn Ben. Han er med på deler av turnéen. Ben kan ikke kommunisere med ord, og vi ser ham ikke ofte, men blikkene og ordene Neil sender i retning av Ben er beint fram rørende.og om vi ikke visste det fra før; Daryls stadige fokus på Willie-koppen, bekrefter at Willie Nelson står høyt i kurs hos «Youngerne». På scenene viste Neil fram en av sine hobbier, en modelljernbane! En kveld kom blomster i veien for den.

Men det er jo musikken som er det viktige. Turnéen besto av sanger han ikke så ofte har fremført live, sanger som publikum ikke vet at de har lyst til å høre. Men det hadde de, om de visste hva de hadde i vente. Neil har noen langlåter, også noen ordrike der de elektriske jammene ikke er i sentrum. Turnéen åpner med en – tror jeg – circa syv minutter lang «I’m The Ocean» fra Neil Young- og Pearl Jam-samarbeidet Mirror Ball (1995). Elsker den når Neil drar den alene. På filmen er han naturlig nok nervøs, og sangen blir nærmest ropt ut, men det gjør ikke så mye. Det roer seg etter hvert.

Også på scenen er det en Neil i godlune vi møter. Han har passe doser med selvironi, skryter av publikum. Han forteller at han han er glad for at han har vært på jorda før KI kom. Det gjelder nok flere av oss. Jeg er glad for å ha levd når Neil Young fortsatt lever og spiller sine sanger inn i evigheten. Neil spør publikum hva som er deres favorittplanet. Svaret er selvfølgelig jorda, «Earth». Ett ord til så kan dere være med på allsang, «Love Earth», sier Neil. Jeg har ikke vært noen fan av den superenkle og nær banale låten. Men som Neil sier etterpå: Å høre publikum sammen synge disse ordene gjentatte ganger, mens Neil fyller inn noen ord som sjef for denne allsangen, gjør noe med oss. Og med bussjåføren. Akkurat Neil som allsangleder har jeg ikke sett for meg, og han utstråler en varme som nesten er litt fremmed. Han sier da også selv til publikum et sted i filmen at han ikke kjenner seg selv helt igjen. Jeg tar gjerne en reprise av allsangen på konsertene i sommer. Men da har Neil med seg band – jeg tar meg selv i å ønske å få se Neil i dette soloformatet i stedet for. Men med denne filmen får vi jo på sett og vis i pose og sekk.

Ei av mine definitive favorittplater med Neil er utvilsomt Sleeps With Angels (1994). Neil forteller at det er noen av sangene på turneen han først nå begynner å forstå. Kanskje gjelder det de skakke sangene han fremfører fra dette albumet: «Prime Of Life», «A Dream That Can Last» og «My Heart» (ikke fremført i filmen?). Jeg elsker disse sangene, også med den gamle Neil. Pianospillingen på «A Dream That Can Last» er så forunderlig den kan bli, bokstavelig talt himmelsk! Filmingen til Daryl lar oss komme helt innpå Neil og de fantastiske spillestedene han besøker. Man kan si mye om alle utgivelsene Neil gir oss på sine gamle dager, og mye er da også sagt. Men denne filmen, til tross for lunkne og til dels negative omtaler i The Guardian og The Telegraph – gubbetidskriftene Uncut og Mojo er som alltid positive – er obligatorisk for fansen. Jeg utelukker heller ikke at den mer ordinære Neil Young- lytter – nei, jeg er nesten helt sikker – kan finne glede i filmen.

Til slutt får vi en veldig fin fremføring av Bob Dylans «Don’t Think Twice, It’s All Right». Flott bonus!

Soundtracket. Soundtracket til filmen kunne strømmes fra i går. Det er i skrivende stund nede fra strømmetjenestene, men jeg antar at det er oppe igjen når de får orden på strømmetjenesten på neilyoungarchives.com. Soundtracket finnes også på vinyl. Tidligere er også albumet Before + After (2023) med låter fra samme turné utgitt, og fire låter overlapper. Samlet er turnéen godt dokumentert på album, og musikken er nydelig! Men jeg hadde nok sett at utgivelsene med musikk fra turnéen var bedre koordinert, man trenger ikke gjenta suksessen med Rust Never Sleeps/ Live Rust fra slutten av 1970-årene. Og hvorfor ikke «Don’t Think Twice, It’s All Right»? Uansett, jeg liker disse utgivelsene, men akkurat nå kommer de i skyggen av filmen!