Jón Kalman Stefánsson: Ditt fravær er mørke (roman 2021).
”Gudrídurs hjerte banker så hardt da Pétur kommer inn og sjarmerer alle med sin iver og sitt nærvær, at hun frykter at det kan høres over høye fjellvidder og hele veien hjem til Uppsalor, hjem til Gísli. Som det absolutt ikke må.“
En Facebook-venn proklamerte at han aldri leste bøker som ikke forteller historier fra virkeligheten. Det er kun som tidtrøyte å regne. Han kan lese denne boka. Den forteller kanskje ikke historier fra virkeligheten, men den forteller historier som er like sanne som virkeligheten. Bare på en annen måte. Andre vinkler. Viser oss at det vi ikke forstår, gjør verden større. Slik stor kunst kan.
Spillelisten. Den hadde ligget og godtgjort seg siden i fjor sommer, romanen Ditt fravær er mørke av Jón Kalman Stefánsson fra 2021. Da kjøpte jeg inn og leste flere bøker av den islandske forfatteren, der trilogien Gutten rager aller høyest til nå. Lasse Karlsen i det smått fantastiske Østfoldbandet Utan Dom. anbefalte. Nå faller flere brikker på plass. Utan Dom. spiller tristesser i dødens tempo, har Karlsen fortalt. Dødens spilleliste følger romanen Ditt fravær er mørke, se lenke nederst i denne artikkelen. Alle sangene i spillelisten har sin funksjon i romanen. Mange fantastiske sanger, flere jeg ikke har hørt. En imponerende spennvidde, kan min ganske så musikk-kyndige sønn fortelle meg. Jeg nevner for meg kjente artister som som Bob Dylan, Nick Cave, Tom Waits, Nina Simone, The Beatles, David Bowie, Edit Piaf, Eric Satie, Chet Baker, Bruce Springsteen og The Cure.
På vei hjem fra første del av påskeferien spiller vi den tre og en halvtimes lange spillelisten, sønnen min og jeg, og på den måten blir vi litt like to av hovedrolleinnehaverne i boka. Han kjenner alle sangene jeg kjenner til, men har kjennskap til flere. Jeg blir litt imponert, men han skynder seg å fortelle at han ikke kjenner til de norske amerikanagreiene mine. Duke Ellington & John Coltrane med «In A Sentimental Mood», jo den hører han på nesten hver dag når han studerer, en spesiell stemning. Men også han får noen nye oppdagelser, som islandsk rap. Det er i det hele tatt fint også for meg å få gamle klassikere spede ut med nye oppdagelser. Joda, jeg har en CD med Damien Rice, men må trekke fram hans «It Takes A Lot To Know A Man» spesielt. Storslagen! En fin biltur.
Sangene er aldri i veien for romanen. Nei, de forsterker romanen som romanen forsterker sangene. Viser hvor geniale de er, mye av det de forteller om selve livet. Non, je ne regrette rien, jeg angrer intet. ”Men vi legger ikke til noen låt av Bee Gees på Dødens spilleliste. Vi er da ingen kjeltringer.“ Jeg hører sjelden spillelister, nå gjør jeg et unntak. Hører «Broken Bicycles“ med Tom Waits:
”Somehow I forget every time;
These things you’ve given me
They always will stay
They’re broken… but I’ll never throw them away“
Selv om musikken ligger og dirrer over og under i denne roman som også huser musikere – en far og hans sønn kommuniserer nesten bare gjennom musikken – så er den så mye, mye mer. En stort anlagt slektskrønike over omtrent fire generasjoner. I begynnelsen virker romanen over 540 sider – slukt i løpet av to dager – å inneholde fascinerende, løsrevne historier. Vi hopper fram og tilbake i tid, tilbake til 1800-tallet og helt fram til koronaen. Etter hvert blir forbindelsen mellom generasjonene tydeligere. Mens boka springer fram og tilbake – det er som om tiden slutter å eksistere – blir vi gladere og gladere i karakterene. Vi heier på dem, vi heier på kjærligheten og lojaliteten. Vi dømmer ikke, vil bare at alle skal få det bra. Det får de selvfølgelig ikke når de svikter eller står sviktet igjen tilbake. Noen drukner i alkohol eller tar livet sitt. Også andre etterlater mørke. Romanen finner sted i et karrig landskap på Island. Menneskene, språket og romanens fortellerstil bærer preg av dette, ikke på den minimalistiske måten, snarere tvert i mot:
”Fire uker med heftige følelser, svik, ustyrlig lykke…Derfor flyktet hun“.
Eller som Billie Holiday synger:
”I’m a fool to hold you
Such a fool to hold you
To seek a kiss not mine alone
To share a kiss the Devil has known“
Kjærlighet og svik. Én av romanfigurene er ekspert på filosofen Søren Kierkegaard, og det er store spørsmål som bringes fram og diskuteres. Når livet gir deg to valg, kan begge valg være riktige og gale samtidig. Skal man velge sviket og den store kjærligheten, eller skal man svikte den store kjærligheten for dem man er glad i? Spørsmålet treffer de fire generasjonene hardt, og til tider damper Stefánnsons roman av uforløst og forløst kjærlighet og begjær der den ustyrlige kjønnsdriften fører karakterene til himmel og helvete, godt hjulpet av Gud og Djevelen, om ikke i samarbeid, men i noe som nesten likner på det. Kanskje en kamp mellom det gode og det onde, der det er umulig å velge det som bare er godt.
Ei fantastisk bok. Fortelleren lider av hukommelsestap og maner fram historiene godt hjulpet av en frafallen prest, nå bussjåfør. Er de levende eller døde? Er det selve Døden som forteller, siden vi får Dødens spilleliste? Ikke alle tråder blir nøstet opp. Igjen; Det vi ikke forstår, gjør verden større.
“Selvfølgelig er det mye som er uklart, mye som er ubesvart. Sånn må det bare være. Det vet du like godt som meg. Ellers har vi ingen grunn til å fortsette videre“
Sitater. Boka kryr av gode sitater, og om du mister tråden av og til, hjelpes du videre av et fremragende språk og, skal vi si, store og små ord for livet. Tone Myklebost må ha gjort en fremragende oversetterjobb; dette er en fryd å lese.
Til slutt får vi noe som nesten likner en lykkelig slutt. Så lykkelig som den kan bli, sånn omtrent. Ta sats, hopp inn i dette universet, du blir aldri helt den samme igjen etterpå:
”Dødens spilleliste er klar. Da er det ikke annet å gjøre enn å leve“.
Gubberock 