Til bluegrasshimmelen med Alison Krauss

Alison Krauss & Union Station: Arcadia (album 2025)

Før Alison Krauss og Robert Plant var det Alison Krauss & Union Station og Coen-filmen Oh Brother, Were Art Thou? Nydelig bluegrass. Men allerede da hun medvirket til det soundtracket, hadde hun et drøyt tiår bak seg som soloartist og med Union Station. Samarbeidet med Robert Plant og produsenten T Bone Burnette bringer fram en mer rocka nerve hos Alison enn den litt mer lekne musikalske siden hun fremviser med Union Station på deres første album på 14 år.

Men det er da også flere likhetstrekk. Alison synger vakkert på gode sanger, og som i samarbeidet med Robert Plant har hun ledende vokal på omtrent halvparten – dvs. seks av ti i dette tilfellet – av sangene. På de øvrige fire er det her Russell Moore som sørger for at det blir en nær nødvendig kontrast til Alisons stemme og får den til å skinne enda sterkere, og det mener jeg kun positivt. Foruten Krauss på vokal og fele og Moore på vokal, gitar og mandolin består Union Station nå av selveste Jerry Douglas på mandolin og lapsteel, Ron Block på banjo og Barry Bales på bass.

Tekstmessig er plata på mange måter en forlengelse av Broken Ballads med Sarpsborgbandet The Shallow Riverbanks, nylig omtalt her i Gubberock. Vi skal til statene og vi skal tilbake i tid, og tekstene handler om bødler og andre ikke alltid trivelige saker. Låtskriverne er imidlertid av nyere dato og Alison Krauss’ bror er én av flere samtidige låtskrivere bak sangene på albumet.

Skal vi tro The Guardian, er «Richmond on the James» de døende ordene til en borgerkrigssoldat sunget av en en usentimental Krauss, mens banjoen driver sangen framover. Moore synger den litt tunge «Granite Mills», om kvinner og barn som i 1874 dør innestengt i en brennende fabrikk. Flere enkeltskjebner beskrives idet de dør. Kunne de vært reddet om man bare hadde fortalt dem sannheten? «The Hangman» bygger på et eldre dikt, men er likevel en høyest aktuell sang om å være tilskuer til det onde – ”an innocent bystander“? Ja, generelt fremstår sangene er både gamle og friske på en gang. Friskest tekstmessig er kanskje åpningslåten «Looks Like The End Of The Road», en sang som talte direkte til Alison under pandemien, men som taler til altfor mange av oss alle nå.

Det er dermed mange skarpe kanter i tekstene og i de sterke sangene. Gode låtvalg! Høydepunktene sitter tett, så tett at det blir vanskelig å trekke fram høydepunkter. Men «The Wrong Way» må nevnes. Også den. Alison stemme spenner over et stort register, og tar det opp til de store tinder på flere av balladene. Russell Moore har en litt røffere vokal enn den godeste Alison. Musikerne spiller perfekt, nesten for perfekt. De kunne gjerne herjet litt mer, om du forstår hva jeg mener, men du verden som de spiller! Den fliken av innvending feier vi under teppet for dette er ei aldeles nydelig plate fra Alison Krauss & Union Station. Bluegrasshimmel!