Fremragende og variert fra Patterson Hood

Patterson Hood: Exploding Trees & Airplane Screams (album 2025)

Én av mange favoritter på Patterson Hoods nye album, Exploding Trees & Airplane Screams, er «At Safe Distance», en sang som er inspirert av Harper Lee og hennes utgivelse av romanen Go Set The Watchman. Lee er blant annet kjent for den sterke romanen Don’t Kill A Mockingbird. Munnspill og en treblåser sender låten ut i et landskap som føles fjernt fra hva vi forbinder med Patterson Hood når han spiller i Drive-By Truckers. Og slikt er det mer av på dette utmerkede albumet.

Skal man kjøpe fysiske produkter, er det litt ekstra stas om man får noe mer enn man får med strømming. Det får man om man kjøper Patterson Hoods nye album; flotte bilder, historiene bak sangene og tekstene. Hva mer kan man ønske seg? Jo, selvsagt god musikk. Uten det har det 12 siders store heftet begrenset verdi.

Og god musikk får man. Bandet hans Drive-By Truckers er på det beste både rått og bra. Men noen ganger kan det bli litt mye gitarer og litt lite dynamikk. Når nå Patterson Hood er ute med sitt første album under eget navn på 13 år, får vi stort sett en mer neddempet utgave av ham enn vi gjør med Drive-By Truckers. Albumet er produsert av Chris Funk som også spiller bass og tangenter på flere av låtene. Den eksperimenterende trommeslageren Dan Hunt må også nevnes. Selv setter Patterson Hood seg ofte ned bak pianoet, men selvsagt ligger han ikke helt unna gitarene. Ellers har han med seg en bredt sammensatt gjeng.

Mange av sangene til Patterson Hood har en politisk slagside når han spiller med Drive-By Truckers. På Exploding Trees & Airplane Screams tar han utgangspunkt i hendelser i eget liv. Den første tittellåten «Exploding Trees» finner sted da Patterson Hood var seks år. Trær som var gjennomvåte frøs og eksploderte bokstavelig talt og gjorde stor skade på omgivelsene. Sangen låter så dramatisk som den skal med Patterson bak piano og med litt trommer og synther som understeker dramaet.

På to av albumets beste sanger har Patterson fått vokalhjelp av fremadstormende amerikana-artister. De kvinnelige vokalene skaper fin kontrast til Patterson Hoods særpregede, men noe begrensede stemme. Lydia Loveless låner stemme til «A Werewolf And A Girl», en sang skrevet 40 år etter at Patterson forelsket seg i en jente på videregående skole. Steve Berlin fra Los Lobos – et av Pattersons favorittband – bidrar med saksofon. Den godeste Steve Berlin setter sitt preg på flere av låtene med både saksofon og fløyte– hør «The Pool House» med Berlin på fløyte og med strykere. Så var det Katie Crutchfield fra Waxahatchee som løfter «The Forks Of Cypress» som er skrevet som en slags hyllest til Bobbie Gentry og hennes måte å skrive mystiske historier på. Kevin Morby gir en ekstra spiss til sangen med sin gitarsolo.

Joda, her har mange interessante historier og gode melodier. «Miss Coldiron’s Oldsmobile» om den triste nabodammen fascinerer. På «The Van Pelt Parties» er det fullt Drive-By Truckers-øs der MJ Lenderman blant andre fra Wednesday får slå seg løs. Patterson Hoods far er David Hood, en reisende musiker med base i Muscle Shoals som blant annet har vært i Norge med The Waterboys. Patterson forteller at hans barndom var lite konvensjonell. Moren hadde helseproblemer, og han tilbrakte mye tid hos besteforeldrene. «The Van Pelts Parties» handler om en årlig fest med foreldrene hos barnevakten og hennes foreldre. Skal vi tro sangteksten, var dette fester av det utagerende slaget.

Sangene finner sted fra Patterson var 6 til 29 år og er skrevet i et tidsrom på rundt 40 år. Eldst av dem er den andre tittellåten, «Airplane Screams», fra 1984. Patterson forteller at han tidlig var opptatt av Pinocchio. Sangen «Pinocchio» får avslutte albumet. Den skal være av Pattersons kones favorittlåter av ham. Den er da også av de aller beste på albumet.

Patterson Hoods album kom ut for flere uker siden, omtrent samtidig med det nye soloalbumet til tidligere bandkompis Jason Isbell. Mens Isbells har fått få runder etter at jeg skrev om det – kanskje trengte det bare en pause – har jeg stadig tatt fram Exploding Trees & Airplane Screams med Patterson Hood. Jeg har drøyet med å skrive om det, har følt på at dette albumet ville jeg lenge utforske selv uten å dele det med andre. Nå er tiden inne.

Et – til tross for Hoods lite dynamiske stemme – variert, utforskende album med gode historier. Jeg drister meg til å si at det er blant årets beste så langt.