Elliott Murphy for evigheten

Elliott Murphy: Infinity (album 2025)

Den skumle «Three Shadows» er av Infinitys beste låter. Tre skygger – fortiden, nåtiden og framtiden, forteller Elliott. På mange måter er det det hele albumet handler om, evigheten.

Elliott Murphys rekke med album i første tiår av dette årtusenet står som ei påle i Gubberocks musikkhistorie. Men selvsagt; historien om Elliott Murphy går mye lenger tilbake enn som så, og med debutalbumet Aquashow i 1973 lå verden nesten og bare nesten for hans føtter, og han vanket i miljø med folk som Lou Reed og David Bowie. Han var skuespiller i Fellinis Roma allerede i 1971 og har også vært rockjournalist og skrevet bøker. Hans selvbiografi Just A Story From America (2019) er svært god lesning.

Elliott Murphy har vært bosatt i Europa i over 30 år og fra sin leilighet i Paris betrakter han nå verden når han ikke er på turné i land som Frankrike og Spania. To ganger har jeg opplevd ham i Norge; en fantastisk bandkonsert i Glenghuset i Sarpsborg for 10–11 år siden og på Grefsenkollen for åtte år siden med sin mangeårige våpendrager og én av verdens beste akustiske og for den saks skyld elektriske gitarister.

Det har gått over to år siden den nå 76 år gamle Elliott Murphy ga ut det særdeles vellykkede albumet Wonder, hans beste på over ti år. Når han nå gir ut Infinity, er det igjen i samarbeid med Olivier Durand, og sønnen Gaspard Murphy har igjen produsert. Alan Fatras bidrar på slaginstrumenter og Gaspard står bak tangenter, elektrisk bass og trommeprogrammering. Dette låter fett og luftig.

Albumet varer 30 minutter, ett kvarter kortere enn sist, og akkurat så langt som album pleide å være i gamle dager, har Elliott uttalt.

Elliott Murphy har fortsatt en av de beste og mest særpregende rockvaokalene der ute. Man hører umiddelbart at det er han som synger. Sangene er gode. Allerede i første låt, den Elliott-typiske «Granny Takes A Trip», hører man at Elliott mener alvor, om noen skulle være i tvil om det. Her ser Elliott tilbake på nær glemte stjerner fra barndommen. Teksten kommer som en fri og utemmet strøm. Neste sang tar utgangspunkt i utsikten fra leiligheten i Paris, «Red Moon Over Paris», der Elliott filosoferer over hva månen forteller om framtida – han vil uansett fortsatt være med. Igjen en interessant låt. I «Baby Boomers Lament» sparker han mot egen generasjon, en generasjon som ikke innfridde forventningene og som nå har ledere som er i ferd med å etterlate verden i kaos. Men kanskje kan den røde månen i forrige låt gi håp. Elliott er innom både James Bond, The Beatles og Rolling Stones i denne låten. Nydelig gitarsolo av Gaspard Elliott!

Albumet holder koken også gjennom låten for fotografen Peter Beard, «The Lion In Winter». Men det beste gjenstår. «Fetch Me Water» er inspirert av det kvinnelige rockabilly-bandet Devils Daughter og har en flott melodi og smakfulle bidrag fra Melissa Cox på fiolin og Gerard McFadden på ståbass. Albumets beste og lysteligste låt!

På rockeren «Make It Real» får Olivier Durand virkelig utfolde seg, og aller siste låt er et låtskriversamarbeid mellom Olivier og Elliott, «Count My Blessings» spilt inn på den primitive Nebraska-måten til Elliott-kompis Bruce Springsteen.

Har jeg begått den synden å nevne alle albumets låter nå? Ikke riktig enda. «Night Surfing» er nest siste låt, og albumets første singel. Elliott sier at han er så gammeldags at han mener singelen skal gi et bilde av hva du finner på resten av albumet, som om Van Gogh ga ut en solsikke av gangen.

”I’m a recording artist by occupation and
the album is my canvas with music and words my paint palette. In this day
and age that’s a slippery slope to climb as definitions are more mutable
than ever before and songwriting credits can be as numerous as a football
team. For the record, my 1967 Garden City High School yearbook did label
me the pioneer surfer of that town“

Så derav tittelen også på et tidligere album, Murph The Surf (1982).

Som du bør ha skjønt: Dette er et veldig kjærkomment album for alle fans av Elliott Murphy. Tekster og musikk på et høyt nivå. På alle måter et typisk album for Elliott Murphy.