Nei, Henning Kvitnes er ikke kun en passasjer

Henning Kvitnes: Sanger i havn (album 2025)

”Jeg va ́kke født til det her
Jeg skulle bli noe smått
Noe under radar ́n
Noe enkelt og rått
En liten tass i mengden
Helt uten stilling eller rang
Men noen gav meg noen verktøy
Og en benk i smia til en sang“

Slik begynner Sanger fra havn, det nye albumet til Henning Kvitnes. Henning Kvitnes har liksom alltid vært der. Og skal alltid være der. Kanskje uten de store overraskelsene, men som noe trygt og bestandig. Men så er det nettopp det han gjør på albumets første sang, «Smia til en sang». Overrasker. Med funk, men han drar sangen elegant inn i Henning Kvitnes-land etter hvert som den får utfolde seg. Han ser på musikklivet slik det har blitt, mye er forandret, ikke alt til det bedre, snarere tvert i mot. Hvor ble det av det gode håndverket som i sine beste stunder blir kunst?

Han peker på Neil Young og Bob Dylan i «Smia til en sang», Bruce Springsteen er sentral i en seinere låt. Han ser ingen grunn til å skjule inspirasjonskildene. Så er dette stort sett jordnær rock slik en haldenser som har hørt mye på amerikansk rock og kanskje Åge Aleksandersen og Ulf Lundell gjør som best, der han nå synger fra andre siden av drømmene i albumets mest rocka låt «Jeg er gla».

Han gir seg nå sier han, mens han enda er seks og seksti. Han har i skrivende stund bare to måneder igjen. Sanger i havn skal være Henning Kvitnes’ siste studioalbum under eget navn, og turnéen han er ute på i disse dager hans siste. Men han lover ikke å holde seg helt borte fra musikken, heldigvis. Selve pianoballaden «Mens jeg ennå er 66» er av albumets aller fineste. Vi møter ikke en mann som har gjort sitt. Han har bare friheten til å gjøre det på nye måter, og han gleder seg over det han har fått til. Fargene blir sterkere når man blir eldre.

Henning Kvitnes ser tilbake i mange av sangene. Til sommeren i kadetten. Til den gangen de gode refrengene og tekstene kom lett til ham. Kanskje er han unødvendig beskjeden på vegne av den seks og seksti år gamle mannen han har blitt. Tekstene er gode, nære. Han lever saktere, kan betrakte ungdommens rastløshet med ro fra kjøkkenbenken. En favoritt i så måte er «Ingen er bare det du ser». Tittelen sier mye, resten av teksten enda mer. Nydelig sang! En annen er «Kun en passasjer» om å følge familien fra passasjersetet, om å betrakte livet som går videre uten selv å være i sentrum. Henning Kvitnes er ofte ikke en mann av de store ordene, de største går til det jeg antar er livsledsagersken: ”Da jeg fant deg, fant jeg sjælve livet“. Et pust i sivet og kjærlighet for evigheten.

Musikerne på dette albumet er mange. For mange til å nevnes. De bidrar alle til et fint og variert lydbilde rundt Henning Kvitnes’ værbitte stemme. Helt til slutt får vi besøk av Eva Weel Skram på den eneste sangen på albumet som Henning ikke har skrevet alene. Jonas Fjeld står nemlig bak melodien på «Støvets år». En veldig, veldig fin og varm duett som avslutter albumet på aller best mulig måte.

Vel blåst! Og velkommen tilbake?

”Har slutta fred med alt som rår. Jeg blir i salen selv om rulleteksten går.“