Grunne elvebredder og gamle fortellinger fra Sarpsborg og statene

The Shallow Riverbanks: Broken Ballads (album 2025)

”Don’t bother asking about Janine…“.

Den aller fineste låten på The Shallow Riverbanks debutplate Broken Ballads er morderballaden «A Grave Over Yonder» med en suggererende melodi, musikkfremføring og vokal som Nick Cave burde nikke anerkjennende til. Det er stemningen som er viktig, men hører du etter, får du kanskje med deg uttrykksfull koring, tangenter, og skrudde lyder jeg ikke vet hvor kommer fra. Er det så nøye da – nydelig sang, av årets fineste!

“…She’s buried in a grave over yonder.“

Østfold er blant landets aller fremste rockefylker, og Sarpsborg-prosjektene Utan Dom. og The Miller Sessions bør være godt kjent for mange av Gubberocks lesere. Denne gangen byr Østfold og Sarpsborg på The Shallow Riverbanks. Bandnavnet kler til de grader musikken. I front står låtskriver, vokalist og gitarist Lars-Jørgen Karlsen, og med seg har han Romina Bluebell Reid på vokal, Kristoffer Riis Lunde på trommer/perkusjon, Bjørnar Olsen på tangenter, Christer Larsson på bass og Nicklas Wilhelmsen på gitar. Nick Simons (som ikke lenger er en del av bandet) har bidratt med blant annet bass, kor, pedal steel, Vienna horn (valthorn) og elektrisk gitar på innspillingen av albumet. Christer Krogh har produsert albumet. Sammen har de snekret musikk bestående av folk(eminner) og rock med mørke og litt tilbakeskuende undertoner. Trekantdramaer, kjærlighet som går skeis. Dramatiske oppgjør. Kall det gjerne amerikana noir.

Jeg føler meg hensatt til en litt svunnen tid når jeg hører albumet. Jeg får en følelse – og det er kun en følelse, jeg vet ikke hva som er intensjonen– av en verden uten elektrisitet, da spøkelser var en viktig del av tilværelsen. Kanskje er det den flotte og «Emilia Couldn’t Sleep» som trekker meg i den retningen og lar meg bli i en litt dunkel stemning plata ut. Sangen er rytmedrevet med en herlig bassgang. Du hører igjen at dette er et band som vet hva de gjør. Litt elektrisk gitar, orgel og igjen piano. Helhet, ja. Men rom for individuelle bidrag. Det uuttalte i tekstene er like viktig som det som faktisk blir fortalt og gir lytteren rom til å skape seg sine egne bilder.

Svunnen tid, ja, men vi drømmer vi oss mer til Amerika enn til landsbygda i Norge: ”I am going real soon// me find my way through the blur// There is no other place I’d rather be// Than back in Tennessee“

Albumet begynner med den særdeles fine «Louisiana Swamp». Bandet sender deg rett inn i en fortettet stemning, og pianoet griper innimellom oppmerksomheten med sin smakfulle, men aldri overdrevne briljans. Jeg har allerede nevnt «A Grave Over Yonder» og «Emilia Couldn’t Sleep», men jeg har også stor sans for den spretne «Iowa I Owe Ya», den søvnige «Birch Leaves» og den bare veldig fine «My Stalllion Will Carry Me Home».

Et jevnt og sterkt debutalbum som har noen topper som gjør at albumet skriker på gjentatt lytting. Helheten. Detaljene. Men alltid sangene. De gode refrengene som griper tak i deg og setter seg i pannebrasken, uten å kjede deg når du har hørt dem noen ganger:

“Cause I’m not really a gambling man//Unless I am holding a solid hand…“