Vi trenger Eigil Bergs litterære viser

Eigil Berg: Bokhyllest – Prosa og sang i skjønn(litterær)forening (album 2025)

Foto: Helge Jørgensen

”Vi synger og danser i glede//Og for å fordrive vår redsel for kveld//Der et menneskebarn er til stede//Vil det synges. For sang er en del av oss selv“

Eigil Berg trenger ikke noen introduksjon. Én av de virkelig Grand Old Men i norsk musikkliv, godt kjent som soloartist og fra New Jordal Swingers. Her i Gubberock var vi svært begeistret for hans forrige album, Skygge og Sol (2022). Eigil Berg hyller bøkene i årets album, Bokhyllest. Som sist har han med seg tekstforfatter Ingvar Hovland på laget. Det er et godt valg. Ingvar har også skrevet tekster for Trond Granlund, blant annet for hans album av året, det flotte Livet er så mye. Det er ikke mange som skriver norske tekster til musikk bedre enn Hovland. Med ett unntak har Ingvar skrevet alle tekstene på dette nye albumet til Eigil Berg. Det bidrar til en klar enhet og retning på albumet. For meg er skillelinjene mellom Eigils musikk og stemme, musikerne og Hovlands tekster ikke-eksisterende. Dette er ikke bare en skjønn(litterær) forening. Dette er en forening på mange nivåer.

Blant musikerne finner vi Terje Gewelt, Jørun Bøgeberg og Ole Marius Melhuus på bass og Rune Arnesen på trommer. Eigil selv spiller piano. Ellers drysser ikke minst Stian Carstensens trekkespill magi over et par av låtene, men man finner også fine bidrag fra folk som Lasse Hafreager, Bendik Hofset og Geir Sundstøl og enda flere til. Den musikalske stilen plasserer jeg lett i viser.

Og når Eigil og Ingvar midtveis spør «Hvorfor synges det viser», har de svaret på spørsmålet i dette albumet. Tekster på norsk i tilsynelatende tradisjonell musikalsk innpakning, om det kun er Eigil bak pianoet, eller om hele bandet slipper til. Jeg skriver «tilsynelatende», da musikerne byr på lekre og små originale påfunn underveis, uten å overskygge ordene. For ordene er viktige. Men de må understrekes av meldodiene. Musikken. Det er forskjell på den drivende åpningslåten «Sønn av Pan» og de tyngre «Hosiannasangen» og «Elven med det store hjertet» for å plukke fram noen høydepunkter med en gang.

På denne bokhyllesten har Eigil og Ingvar Hovland tatt for seg bøker som betyr noe for Eigil og laget dikt og musikk av dem. Unntaket er «Regnbuen» skrevet av André Bjerke. Da Eigil leste diktet, kom musikken umiddelbart til ham. André Bjerkes datter Tone ønsket ham hjertelig velkommen til å tonesette diktet.

Den litterært bevandrede vil fra titlene på sporene ellers kunne plassere mange av de litterære inspirasjonskildene til dette albumet. Den gamle mannen og havet, Sneen på Kilimanjaro og Klokkene ringer for deg av Ernest Hemingway, Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle og Knut Hamsuns litterære skikkelser fra Markens grøde, Pan og Sult hviler over et par av dem. Ellers er også tre av sangene inspirert av Arthur Rimbaud. Det går en tematisk tråd gjennom flere av tekstene. Om kjærlighet og drifter i Den gamle mannen og havet, og i tekstene inspirert av Hamsuns og Agnar Mykles verker – ”Han må alltid danse til Pan sin melodi“. Om krig og fellesskap i én av de aller fineste sporene på albumet, «Hosiannasangen», basert på Rimbaud med helt passende trist korsang.

“…men våkner brått av gråt fra mange kvinner i frykt og bønn, og kledd i fattigfolkets pynt, på vei til offerskålen med sin siste mynt“.

Fantastisk formulert om krigers grufullhet. Sørgelig aktuell. Da er det helt på sin plass at den påfølgende «Klokkene ringer for deg» slår fast at ”Ingenting lever alene// Alle er lenket til samme galei“. Her er de musikalske bidragene til Geir Sundstøl på gitarer, banjo og munnspill spesielt verd å merke seg.

Det følger med en innholdsrik booklet med fysiske eksemplarer av albumet. Her kan du lese mer om prosjektet og de enkelte sangene, og heldigvis er tekstene også trykket, slik at man kan fordype seg i stoffet. Albumet fortjener det.

Plata avsluttes med den på alle måter nydelige «Elven med det store hjertet» med cello med Marit Klovning arrangert av den gamle ringreven Kristian Lindeman. En håpefull avslutning på et innholdsrikt album:

«Det er tid for å forsone alt uforsonet liv“

Utgitt av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Én tanke om “Vi trenger Eigil Bergs litterære viser

Legg igjen en kommentar