Jason Isbell reiser alene

Jason Isbell: Foxes In The Snow (album 2025)

”It’s time to be brave“, synger Jason Isbell på «Open And Close», det som kanskje er beste spor på Foxes In The Snow, hans nye album. Yes, indeed.

Han har gitt meg noen gåsehudøyeblikk på konsert, Jason Isbell. Både med band og helt alene med gitar og en hjerteskjærende sang og vokal. Forrige album med Jason Isbell, «Weathervanes» (2023), avsluttet med to lange sanger der han og bandet Unit 400 malte med bred pensel med gitarer, orgel og trommer. Nå går Jason Isbell til den motsatte ytterligheten. For første gang helt alene med sin glitrende Martin akustiske gitar på et helt album. Nydelig, nært.

Helt nye sanger. Isbell samler ikke opp låter over tid slik eksempelvis kompisen Patterson Hood gjorde for sitt nye soloalbum. Albumene skal uttrykke hvor han er i livet. Ikke slik å forstå at alle er 100 prosent selvbiografiske, men likevel, som så ofte før, inspirert av hendelser i eget liv.

–Jeg synger de gamle kjærlighetssangene om ekskona Amanda Shires, sa Isbell før konsertene i Oslo i fjor høst. Kanskje betyr de ikke det samme for ham lenger, men sangene skal leve etter at han er død, forteller Isbell i et nytt intervju med det britiske musikkmagasinet Uncut. Så synger han da også ”I’m sorry the love songs all mean different things today“ i sangen «Gravelweed» på hans nye album, Foxes In The Snow. Også andre sanger som sangen med de nydelige overgangene – og i en tidlig utgave av denne omtalen nevnt blant albumets svakeste sanger – «Good While It Lasted», er det naturlig å tolke i lys av hendelser i Isbells liv. Ifølge Isbell er «Eileen» en oppbruddsang, med navnet til en han møtte og et refreng han hadde hatt i hodet en stund, uten at den spesifikt handler om noen eller noe om man skal tro låtskriveren selv. Sangen med den flotte tittelen «Wind Behind The Rain» avslutter plata og er laget på bestilling fra forloveren til Jasons lillebror for bryllupet. Joda, sangene kommer fra ulike steder. Jason skriver sanger om sitt liv, om våre liv.

Stemmen og gitaren. Jeg liker Jason Isbell når han sparker fra med gitaren og bandet sitt, gjerne med en hudløs låt alene med gitaren innimellom som kontrast. Men ei hel plate solo kan være et krevende format for både lytteren og artisten. Første sang begynner til og med helt a capella. Jason har stemmen. Han er selvlært på gitar, nær undervurdert som elektrisk gitarist. Han har studert storheter som Nick Drake, Joni Mitchell og Paul Simon når det gjelder akustisk gitarspill. Gitarlyden hans er fyldig, og han kan virkelig spille. Stilen er aldri så lite saktegående bluegrass. Dette låter nydelig, og tekstene holder som vanlig toppklasse. Holder melodiene, holder sangene?

Toppkarakterer hos andre. Fin som bakgrunnsmusikk, fortalte niesa da hun spilte kort sammen med dattera mi. 5/5 i Mojo og 9/10 i Uncut og best siden det store kunstneriske gjennombruddet Southeastern (2014)? Vel, jeg har hatt veldig stor glede av de påfølgende albumene med eller uten 400 Unit i navnet.

Også Gubberock nærmer seg toppkarakteren. Jeg har spilt dette albumet mye siden jeg fikk ei lenke til det for et par uker siden. Låtene vokser, men jeg vil nok foreløpig gå ned et lite hakk på karakterskalaen sammenliknet med Uncut og Mojo. Sangene jobber seg fortsatt innover i sjelen min, så betrakt dette som en løypemelding. Jeg hadde gledet meg til å sitte med LP-en og med tekstene foran meg, nyte gitarspillet og Jasons stemme, mens han gradvis rydder all tvil av veie og lar meg innse at Mojo og Uncut har helt rett. Og etter første analoge gjennomspilling, er det ikke tvil om at plata kommer nærmere, er varmere, klarere. Det er vanskelig å argumentere mot sanger som «Eileen», «Gravelweed» og nydelige «Open And Close». Den lystelige tittellåten kan være om alt han elsker ved dattera med en klassisk Isbellsk vending som ”Where she’s heard me sing the words that can’t be said“. Midtpartiet av plata er best, mente jeg lenge. Kanskje, sier jeg nå, for «True Believer» er nest siste låt, og av de jeg begynner å virkelig få ørene opp for. Jason Isbell reiser seg gang på gang. Både med låter du trodde ikke var noe tess, og i livet. Også den andre låten «Ride To Robert’s» – trolig om starten på et forhold – er en typisk vokser. Første sangen «Bury Me» tok et langt steg oppover da LP-en krøp ut av høyttalerne.

Denne plata skiller seg uansett såpass mye fra forgjengeren at det er enkelt å si at vi trenger den. Jeg vil også tro den er viktig for den kunstneriske utviklingen til en av de virkelig store artistene i Gubberocks verden.

Dette er intimt og nært. Lite overflødig. Det er få som behersker dette formatet så godt som Jason Isbell. Det er egentlig et godt tegn at jeg holder igjen toppkarakteren samtidig som plata vokser. På scenen presenteres disse sangene med historier mellom sangene. Det håper jeg vi får se i Norge også. Kanskje nye gåsehudøyeblikk?

En sterk femmer.

(Redigert)