Får i ulveklær?

Bonnie ”Prince“ Billy: The Purple Bird (album 2025)

Bonnie ”Prince“ Billys The Purple Bird er nok det utenlandske albumet fra i år som jeg har spilt nest mest, og siden jeg aldri fikk Chris Eckmans nye album The Land We Knew The Best ordentlig under huden, seiler The Purple Bird fram og opp. Velprodusert. Gode sanger. Fint. Noe lettfordøyelig. Men Will Oldham hadde ikke vært seg selv om det ikke er litt musikalsk og tekstlig uro og finurligheter under overflaten som gjør at man tar fram albumet gjentatte ganger. Han klarer ikke å vri seg unna sin originalitet, denne mannen, om han prøver aldri så hardt.

Will Oldhams alter ego ga ut tre album under aliaset Bonnie “Prince“ Billy rundt årtusenskiftet. I See A Darkness (1999) , Ease Down The Road (2001) og Master And Everyone (2003) er et solid hat-trick og fortsatt de tre albumene jeg har spilt mest med Will Oldham. I platehylla står det i tillegg musikk under hans eget navn og med Palace Music, Palace Brothers samt et samarbeidsprosjekt med Matt Sweeney. Siste plate jeg hørte ordentlig på var den fine, tilfredse hyllesten til familielivet I Made A Place (2019) med Bonnie ”Prince“ Billy.

Enkelte av platene hans har en slags skranglete indie-countryproduksjon som truer med å falle sammen. Hans nye album er et godt, gammeldags countryalbum spilt inn i Nashville og produsert av ringreven David Ferguson. Med seg på laget har han musikere som Fred Eltringham på trommer, Stuart Duncan på fele, Russ Pahl på elektrisk gitar, Pat McLaughlin på mandolin, Mike Rojas på tangenter, Steve Mackey på bass og enda har jeg ikke nevnt alle. Sangene er for en stor del skrevet av Will og Ferguson sammen, men også Tim O’Brien, Tommy Prine (sønn til John) med flere har bidratt.

The Purple Bird åpner fint med «Turned To Dust (Rolling On)», en sang med fine vers og i lengden et litt kjedelig refreng. Her er kravene store. Herfra og ut har albumet stort sett en stigende formkurve, høydepunktene står tett. Inderlige og triste «Boise, Idaho» er nydelig og kanskje albumets beste låt sammen med den også rolige, men mer komplekse «Sometimes It’s Hard To Breathe». «Guns Are For Cowards» er musikalsk morsom, men som tittelen antyder ligger det et alvor bak. Mot slutten kommer flotte «One Of These Days (I’m Gonna Spend The Whole Night With You)» – glitrende piano – og den nydelige coveren av Elbernita Clarks «Is My Living In Vain».

Joda, i mellom høydepunktene får du solid musikalsk håndverk, med fine instrumentalpartier som på positive «The Water’s Fine» og « New Water». Den siste med trombone. Den pessimistiske «Downstream» fortsetter med metaforer i det flytende element, denne gangen med et dystert blikk på hvor jordkloden er på vei. Sangen er skrevet sammen med John Anderson som også bidrar på vokal. På låten er også en fløyte fremtredende. Et faktisk ganske så variert album innen sine rammer. Avslutningslåten «Our Home» med Tim O’Brien hever stemningen mange hakk.

Veldig fint album fra Bonnie ”Prince“ Billy, nei strålende!

Så får vi tro og håpe han har rett når han nokså fortviler spør om livet hans – og vårt – er forgjeves:

”No, no, of course not, it is not all in vain
It is not all in vain, because up the road is eternal gain”