Ingenting å tape…

…men alt å angre på. Vi er nærmere slutten enn starten nå. Mer og mer er i preteritum. Det er ikke noen vits i å dvele ved at ”det kunne vært sånn istedenfor“.

Kristian Kaupang: Siste sjanse (album 2025)

Rune Berg har gjort jobben. Som ved forrige korsvei, Sorry Tom, synes jeg det er vanskelig å skrive om Kristian Kaupang nye plate, Siste sjanse. Det er ikke et svakhetstegn for plata. Jeg vurderer to innfallsvinkler. Den ene er å forsøke å formidle følelsen, stemningen albumet gir meg når jeg lytter på den. På samme måte som Ole Johannes Åleskjær gjorde sist har Rune Berg allerede gjort dette i den flotte teksten som følger med plata. Den andre er å skrive noen ord hist og pist om Kristian, sangene og albumet, og så til slutt se hva det hele blir til. Mest sannsynlig velger jeg den siste løsningen, eller den siste løsningen velger meg, men jeg vet altså ikke her jeg står nå i begynnelsen av omtalen hva dette blir.

Omvei til kaffekoppen. Litt spennende også, å ikke vite hva som ligger foran meg. Først må jeg langt inn i kjøkkenskapet. Vi har fått flere nye, forskjellige kaffekopper. Jeg synes det er noe fint med kaffekopper. Du har kanskje ikke tenkt på det, men det visuelle uttrykket, materialet koppen er laget av, hvor slitt den er, alt dette setter sitt preg på kaffen. Jeg har de siste ukene opplevd kaffe litt forskjellig avhengig av hvilken kopp jeg drikker av. Én av koppene er faktisk identisk med de som er anskaffet på jobben. Den kan jeg jo ikke finne fram nå. Jeg skal jo ikke regne på kommuneøkonomi. Nei, jeg finner fram en eldre, en som har stått meg bi mang en helgemorgen når jeg skriver om musikk. Det er en blå kopp med en form som det er deilig å ta hendene rundt.

Hva har dette har med Siste sjanse å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det er her musikken og det fine albumcoveret tar meg en søndags morgen. Kristian Kaupang er ikke bare musiker, han er også designer. Albumets visuelle uttrykk, Rune Bergs essay og musikken, alt henger sammen. Bildet av videokameraet som pryder den ene siden av innsideheftet minner meg om et kamera jeg selv hadde for 25 år siden.

Tilbake til fortida,…eller framtida? Og når man leser Kristians tekster, blir man tatt tilbake omtrent 25 år i tid, kanskje enda lenger. Kristian synger om R.E.M. i minst to låter. De må utvilsomt ha vært et favorittband for Kristian og hans hovedpersoner. «Beautiful girls», var det en film? Ja, sier Google. Pål Angelskår fra Minor Majority bidrar med vokal på denne snerte pop-låten.

Kristian er en historieforteller. Sangene er som noveller. Ofte åpne. Han gir lytteren masse rom til å fundere, dikte videre. Men enda bedre; tekstene er aldri i veien for musikken. Melodiene, musikken og tekstene er en sømløs enhet, og de to korte, nydelige instrumentalstykkene – med henholdsvis Irene Tillung på trekkspill og Kristian bak piano – utdyper, trekker deg enda lenger inn i den stemningen albumet skaper. En stemning av nostalgi, en forståelse av at det som ble feil i livet ditt for mange år siden, likevel ble rett. Du både vil og ikke vil sitte fast i fortida. Du vil egentlig ikke gjenskape kjærlighetsmøtet utenfor Ophelia. Eller vil du det?

Ei helt framifrå plate dette. Melodier, tekster, musikk. Visuell kunst. Helt uten dødpunkter. Velprodusert, nok luft til å høre Kristians stadig finere og dypere vokal og hans historier tydelig og samtidig nyte alle de ulike instrumentene som kommer inn med varierende styrke. Bendik Brænnes saksofon på blant annet den stemningsfulle «Død major» – Død major» som er både folk, jazz, 80-talls pop og mer til – Thomas Nordvik på trompet. Bass, gitarer og synth og mer til kommer og går. Kor. Gitarene til slutt på «Siste sjanse» og på «Utafor Ophelia». Gromt. Og, ja, trommer, økonomiske og virkningsfull bruk av trommer og perkusjon. Skal vi kalle hele pakka for visepop? Nei, høres nesten litt spinkelt ut for denne musikken.

Denne omtalen var det beste denne skribenten fikk til. Redaktøren får bruke uka fram mot utgivelse på å vurdere om han vil publisere dette. Vi lar det stå til. Ingenting å tape? Ingenting å angre på?

”Kjenn lukta av jord og sjø og trær. Du vet du er framme når du kan se Eftanglandet“, synger Kristian til slutt. Dit vil jeg dra. Stort finere kan det ikke gjøres.