Heil ved på Det Norske Teatret 11. januar 2025. Basert på Lars Myttings saksprosa. Musikk av Stein Torleif Bjella. Regi ved Erik Ulfsby
”E treng å gjere livet mindre…e treng å kjenne at e trengs, e treng å gå utslitt til sengs“. Stykket Heil ved kan tolkes litt nostalgisk om det fysiske arbeidet som blir borte, og at personligheter som tidligere kunne blomstre, visner i kontorarbeid eller faller utenfor.
Ti kuldegrader ute denne søndags morgenen i januar. Men jeg får lett fyr på peisen. Det skulle da også bare mangle etter en meditativ opplevelse på Det Norske Teatret i går. Det handler naturlig nok om ved i forestillingen Heil ved som igjen kan oppleves på Det Norske Teatret. Heil ved er basert på Lars Myttings saksprosa. Musikken er av Stein Torleif Bjella.
Digresjon: Men det tok litt tid før vi var på plass. Vi kom nemlig 20 minutter for seint til forestillingen som varer i vel 80 minutter. Vi og noen andre forseintkommende ble profesjonelt vist plassene våre på et egnet tidspunkt av teatrets personale på en måte som gjorde at vi forstyrret minst mulig. Men det ble bakerste rad istedenfor første. Hvorfor vi kom for seint? Med all respekt for Ruter og Oslo Sporveier – jeg takker Vårherre daglig for at det er dem og ikke Bane Nor og Vy som skal frakte meg til jobb – makan til klønete buss for bane mellom Ryen og Bergkrystallen skal det letes lenge etter. Det endte med at vi måtte ringe sønnen vår for at vi i det hele tatt skulle komme oss til byen. Turen hjem gikk nesten like dårlig. Men «lete lenge etter»? Jeg har jo opplevd det noen ganger. Så fruen som ga teaterbilletter i bursdagspresang har jo rett i at det var min feil også. Jeg hadde nemlig vært utegubbe på ski og somlet for mye til at vi rakk avgangen før. Da ville det kanskje ordnet seg. Slik naiv lesning av Ruters app som tilsier at vår avgang får oss til Det Norske Teatret et kvarter før forestillingen begynner, må jeg slutte med. Sukk.
I-landsproblemer. I dag sorterer jeg problemene ut gjennom øksa og brenner dem opp i ovnen. Som i forestillingen, sånn omtrent. Men vi fikk uansett ikke fikk med oss hele forestillingen. Litt oppjaget bruker jeg også noe tid på å komme inn i forestillingens rytme. Stress er ikke akkurat fornavnet på Heil ved. Med etterhvert sitter det. Vi trer inn i en meditativ stemning. Følger en mann som driver med ved helt til han stuper. Lærer om å hogge ved, kviste den, kløyve ved og om hvorfor den må las ordentlig. Jeg tenker på min far som i store deler av livet har hatt ved som en viktig del av identiteten sin.
Og jeg digger musikken. Jeg digger den her jeg sitter og skriver dagen derpå. Forestillingen er basert på Myttings bok, ja. Men den kunne like gjerne vært basert på Bjellas musikk. Bjella gjør for tiden stor suksess i tårepersen Hver gang vi møtes. Her får vi oppleve ham i levende live med et band som spiller «wooden» musikk som Crosby, Stills & Nash betegnet deler av sin musikk. Som kjent kan for eksempel sag brukes både til å bearbeide tre og til å spille på. Flotte, typiske Bjella-sanger. Fine instrumentalpartier. De er både spennende og gode å høre på. Tankene får fly. De både er der og er borte. Og det er vel det som også skjer når man jobber med ved? Og Bjella selv går rundt blant all veden. Her er han hjemme. Her hører han til.
Dette ble – alle viderverdigheter til tross – en nydelig time. Så kan jeg jo sitte her og lure på hva som hender de første 20 minuttene av teaterstykket. Sannsynligvis hender det ikke så mye, men akkurat det er jo noe vi trenger i vår tid. At det ikke hender så mye. At vi går inn i et univers der det ikke brukes store ord. ”Sørg for varme, sørg for mat. Det er viktig hele året, det er viktigere enn prat“.
Gubberock har skrevet mer om bakgrunnen for forestillingen og musikken til Heil ved her.
Gubberock 