19-åring fra Østfold med ett av fjorårets beste norske album?

John Ross: Set Me Free (album 2024)

Når jeg hører 19-åringen Tore Ragnar Sollien fra Fredrikstadområdet, tenker jeg at nå må jeg rope ulv: Dette kan være den neste store sanger/låtskriveren i Norge. Joda, slike ting er sikkert tilfeldigheter også. Og jeg har egentlig ikke lyst til å gi artisten forhåpninger som skulle vise seg ikke å kunne innfris. Men denne skarve skribenten liker det han hører ualminnelig godt. John Ross kaller han seg når han driver med musikk. Eller John Ross er fortelleren i sangene. Hele tre album ga John Ross ut i fjor, foruten en EP og singler. Sollien puster tekster og musikk.

Opptakten. Første album i fjor het bare John Ross. Det begynner med «Sweet Margaret», en fantastisk sang han skrev som 16–17-åring. Her har Sollien med seg band, og stemmen her og på flere andre sanger høres litt ut som Gubberock-favoritt Jerry Leger, og da snakker vi klasse. Om albumet bare hadde denne låta av klasse, ville det vært helt greit. «I’m Waiting Here For You» fortsetter imidlertid i samme fine spor. Jeg må også trekke fram «Soldier Come Home». Nydelig sang! Bob Dylan-inspirasjonen skinner tydelig gjennom på flere av låtene. Noen av dem har så tydelige Dylan-referanser at man nesten kan snakke om Dylan-parodier. Og helt til slutt får vi en coverversjon av Dylans «Spanish Boots Of Spanish Letter». Albumet som helhet høres veldig fin ut, men om jeg skal være litt kritisk, forsvinner Solliens egen stemme litt bak Dylan-inspirasjonen noen ganger. Men bevares!

Seinere i fjor kom albumet Spontaneous og EP-en Even More Spontaneous. Jeg antar tittelen sier det meste. Sangene renner ut av Sollien, han må bare få gitt dem ut. Sollien forteller til Fredrikstad Blad at han liker det urene og det røffe. Her er han helt alene, og det er ikke fritt for at munnspill og stemme sender tankene i retning av Dylan også her, men likevel i mindre grad enn på enkelte av sangene på fjorårets første album. Litt folk og litt punk-holdning. Etter tre-fire runder fremstår låtmaterialet som solid, kanskje særlig de første seks-syv sangene. Even More Spontaneous følger fint opp. Mange av sangene kunne trolig med hell vært videreutviklet med band.

Nevnes må også singler med sanger som «The Lonely Voice Of The Youth» og «St. Joseph’s Home». Glitrende låter vi får håpe kan passe inn på et seinere album. I likhet med Gubberock er Sollien veldig glad i albumformatet.

Begge de to første albumene til Ross ville trolig fått plass på en topp 30 blant norske album i fjor om de hadde nådd fram til meg tidsnok. De kan også bli stående som et manifest over en stor artist i støpeskjeen. Kanskje får vi noen av de beste sangene i nye versjoner seinere. Og må jeg tilføye; tiden jeg har hatt med dem er litt knapp til å yte dem rettferdighet.

Set Me Free. Men den aller beste plata fra John Ross kom i november 2024. På Set Me Free har Ross med fullt band, og det låter strålende helt fra åpningen «Advisors From The Road» og til avslutningen.

”Advisors from the road
Burning every single path
No matter where you go
They put words on your mouth“

Ross har fjernet seg litt fra tidlig Dylan, og låter nå mer rocka som f.eks. Steve Wynn i The Dream Syndicate ispedd Dylans husband The Band. Igjen vil jeg nevne en annen som gjerne går i flere musikalske retninger, canadieren Jerry Leger.

”Albumet er alt fra Rocka Funk til mini romaner med melodi. Fra psykedelisk rock til rock før Dylan plugga inn elgitaren.”

-Tore Ragner Sollien på egen Facebook-side.

Mange av sangene til Ross har vært gode hele veien, men til tross for Wynn-og Leger-sammenlikningene er han nå for alvor i ferd med å finne sin egen stemme. Med stort hell trår han til og drar vokalen i flere retninger. Røffe «Sable Eyes» er et høydepunkt, sterk! Joda, litt Dylan her også, kun med positivt fortegn denne gangen. Albumet avsluttes nemlig med den åtte minutter lange «Destination Bay». En slags «Desolation Road» del 2. Strålende fra 19-åringen. Om det ikke helt er på Dylans nivå, er ambisjonene løfterike. Og det fungerer!

”Be says out loud to his quartermaster
As a waiter gives him a plate
That they should get a sentence
That no man can escape“

Nevnes må også «The Night Writer», «What Do You Want From Me», «The Spanish Girl» den litt bluesaktige «Underground Boys»og helt sikkert en håndfull til. Egentlig meningsløst å nevne sanger. Har ikke fått øre for særlig svakheter på dette albumet, 12 sanger og 47 minutter til tross. Stort kred til bandet! Dette låter tøft med herlige og til dels psykedeliske gitarer og rytmekomp:

Bass: Alexander Frost Christiansen, Gitar: Johannes Bjørneli, Trommer: Leo Edmund Hole, Orgel: Jens Nyland. Leif Bråten har mikset og er tekniker i studio til LB lyd.

John Ross og band har altså så mange kvaliteter at han kan nå ut til et langt større publikum enn i dag. Litt profesjonalisering i markedsføring og retningsvalg for album vil kunne bidra. Det passer muligens ikke personligheten til Sollien helt, hva vet jeg. Kanskje skal Tore Ragnar Sollien få lov til å lytte til seg selv og utvikle seg i det tempo han selv har lyst til. Han har allerede kommet langt som det er. Jeg vil ikke være den som gir for mange råd på veien eller være en «advisor from the road».

Av fjorårets aller beste norske album, dette, slik Gubberock ser det. Men glem det. Glem alderen hans. Glem at han er norsk. Sett på Set Me Free. Kanskje liker du det du hører.

(Redigert)