Bob Dylan And The Band: The 1974 Live Recordings (boks med 27 CD-er)
”You walk into the room with your pencil in your hand…“
Noen folk som vet jeg er glad i musikk, vil gjerne ha meg med på pop-quiz. Det går som regel svært dårlig. Noe av svaret ligger nok i at jeg er selektiv og også at jeg bruker mye tid på sanger jeg har hørt før. Mye av desember gikk for eksempel med til å høre på Bob Dylans nye boks, tid jeg kunne brukt på å pugge listetopper og annet som jeg har for lite forhold til. Jeg driver nå på med mitt.
Men hvordan hører man 27 disker, til sammen over 29 timer, med nokså like – eller ikke helt, men dog– med Bob Dylan-konserter fra 1974? Nei, jeg har ikke vært like konsentrert hele tiden. Men plutselig skvetter jeg til. Det kommer en versjon av en Bob Dylan-sang jeg har hørt mange ganger. En versjon som har det lille ekstra. Og akkurat det gjør det verdt å ha hørt alle diskene i denne boksen. «Ballad Of A Thin Man» utvikler seg gradvis fra å være en mystisk låt til en hektisk rocker. På hvor mange måter kan man synge ”But nobody has any respect, anyway they already expect you to all give a check
To tax-deductible charity organizations“? Hør noen av de utallige versjonene av sangen som åpner og ofte også avslutter konsertene, «Most Likely You Go Your Way (and I’ll Go Mine»). Sjelden like, nye følelser, nye fraseringer.
Bob Dylan hadde vært på veien med The Band tidligere. Men mye hadde skjedd siden 1966 og Bobs omfavnelse av den elektriske musikken. The Band hadde blitt store. Bob selv hadde prioritert en litt roligere tilværelse, men klassiske album hadde fortsatt å trille ut av ham. I 1974 var det endelig tid for en ny turné, denne gangen på store arenaer. Siden har han stort sett levd livet sitt på veien for å overdrive en smule.
”There ought to be a law against you comin’ around“
1974-turnéen er tidligere dokumentert på dobbeltalbumet Before The Flood, min favoritt blant alle Bob Dylans liveplater. At det er min favoritt, kan selvsagt ha å gjøre med at det også var den første jeg kjøpte. Men det er noe med den nervøse energien som Bob Dylan og bandet utstråler. Og The Bands sanger låter storveis.
De seinere årene er vi blitt velsignet med mange liveutgivelser med Bob Dylan, og når alt kommer til alt, er det disse jeg foretrekker å lytte til når jeg skal høre på Bob Dylan. The Complete Budokan fra i fjor med 1978-utgaven av Bob låter nokså suverent. Rolling Thunder Revue løftes av låtene fra Desire, men jeg er i lengden ikke overbegeistret når Joan Baez og Bob synger sammen. Der har du meg. Live 1966 har noen glimrende akustiske versjoner. Hard Rain fra andre del av Rolling Thunder-turneén har blant annet noen fantastiske, deseperate versjoner av sanger fra Blood On The Tracks. Men må jeg velge – det må jeg heldigvis ikke – blir det altså Before The Flood.
For noen år siden kom det en boks med 14 CD-er med liveinnspillinger og opptak fra øvinger fra Rolling Thunder Revue. I overkant mye, og selve konsertene ga meg ikke så mye utover det som allerede var utgitt på Bootleg Series Vol. 5. Det kan være min feil, jeg er ingen Johnny Borgan.
”But something is happening here and you don’t know what it”
Men hva da med 27 CD-er fra 1974-turnéen? Jeg fikk lyttelenker og pressestoff fra Sony tidlig i fjor høst. Da jeg var klar for å studere dette, var lenkene for lengst deaktivert, og en sampler med 20 spor var tilgjengelig på Tidal. Turnéen varte fra begynnelsen av januar 1974 til midten av februar samme året. Sporene i sampleren er i hovedsak fra siste del av turnéen da opptakskvaliteten er best. Denne sampleren skal man ikke kimse av. Her får du 20 spor med en Bob Dylan og ett The Band i toppform. Glimrende versjoner. Fantastisk «Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go mine)» og «It Ain’t Me Babe», f.eks. Den elektriske versjonen av «Mr. Tambourine Man» er etter mitt syn ikke så drøy – unnskyld – og tenderende mot kjedelig som de akustiske versjonene fra andre turnéer kan være. «All Along The Watchtower» og «Highway 61 Revisited» får deg opp fra stolen og ut på golvet om du vil eller ikke. Som det svinger av Bob og The Band. Glem tekstene – nei, ikke gjør det – men Bob Dylan og The Band handler om så mye mer enn det. Song and dance man, indeed. Om noen skulle mene sampleren er den beste liveplata som er gitt ut med Bob Dylan, skulle jeg ikke protestere. Men den har to svakheter: uteblivelsen av «Ballad Of A Thin Man» og at rytmen låtrekkefølgen skaper blir annerledes enn på de enkelte konsertene.
Men jeg kunne ikke stoppe med sampleren, så hele boksen med 27 CD-er ble kjøpt inn. Det man går glipp av med kun å høre sampleren er jo hvordan konsertene og låtlisten utvikler seg gjennom turnéen. Boksen er kompakt og har en fin artikkel med bakgrunnstoff fra Elizabeth Nelson. Her får du blant annet vite at Bob ikke var ubetinget begeistret for turnéen. Arenaene var for store.
”You try so hard but you don’t understand“
Som følgesvenn til alle diskene hadde jeg en flott oversiktsartikkel fra Ray Padgett. Han gir sine vurderinger av hver enkelt disk, og hvilke konserter som er spesielt bra. Man trenger ikke være enig i alt han skriver, men artikkelen er en veldig fin veiviser for å forstå hva som skjer. Her får du også vite hvilke konserter som ikke er med, utelatte sanger og annen fakta det er verdt å ha med seg.
Så er det selvsagt anvendt tid å lese tankene Dylanekspert- og nerd Johnny Borgan gjør seg om boksen. Fra meg blir det bare noen tanker om boksen samlet, og ikke inngående analyser av de enkelte konsertene.
”You’ve been through all of F. Scott Fitzgerald’s books//You’re very well-read, it’s well-known”
Selv om det er siste del av boksen som har best lydkvalitet – det er de aller siste konsertene opptakene fra Before The Flood er hentet fra – lyder stort sett alle diskene forbausende bra. På alle konsertene er det et akustisk parti, men heller ikke her høres sangene like ut fra kveld til kveld. Noen ganger tar Bob det med ro, andre ganger spiller og synger han som om han skal sette rekord i rask fremførelse. Selv i solopartiene høres Bob nesten ut som han har et band i ryggen. Energien synes ubegrenset. Normalt ville jeg foretrekke en mer intim setting. Utover i boksen får vi mange eksempler på at Bob snarere roper enn synger. Han er mer avslappet innledningsvis. For meg gjør det boksen mer attraktiv, ikke mindre.
And you say, «Oh my God, am I here all alone?»
Boksens fokus er Dylans sanger, men som andre har innvendt, kanskje kunne én disk vært reservert for The Bands låter? Det blir kanskje en egen utgivelse.
Bob Dylan & The Band ga ut studioalbumet Planet Waves litt etter at turnéen startet. Planet Waves er ei av mine favorittplater med Bob, og om jeg skal innvende noe mot noe som fant sted for mer enn 50 år siden, er det at det ikke er flere sanger herfra. Men heldigvis er «Forever Young» med på mange av diskene, og vi får også høre «Wedding Song». Aller best er noen gnistrende versjoner av «Something There Is About You». Mot slutten av turnéen var alle disse tre ute av setlista.
Jeg tror denne boksen har de versjonene jeg liker best av mange av Bobs låter som nevnte «Ballad Of A Thin Man», «Highway 61 Revisited», «Like A Rolling Stone» og mange andre. Men det kan være litt jobb å finne fram til hvilken du synes er aller best.The Band er et perfekt band for Bobs musikk. Noen ganger oppdager du en gitarsolo fra Robbie Robertson eller at tangentene til Garth Hudson er mikset lenger frem i lydbildet. Disk 23 skiller seg eksempelvis ut, og er av de diskene som må høres selv om Padgett ikke har markert den som det.
Jeg hører nok ikke alle CD-ene igjen med det første. Det har vært litt utmattende. Men å høre disse sangene framført på ulike måter med ulik energi, med variasjon fra følsom sang til roping og skriking har egentlig først og fremst vært en fornøyelse. Og enkelt CD-er og sampleren vil fortsatt få sine runder.
”And you know something is happening but you don’t know what it is, Do you, Mr. Jones?“
Gubberock 