Robert Hilburn: A Few Words in Defense of Our Country: The Biography of Randy Newman (2024)
”Humor is rarely heard in pop music because it is so difficult to employ effectively, especially when dealing with significant subject matter. It’s such a delicate creative balance that no one has come close to matching Newman in the rock era, and it would be surprising if anyone ever does“. – biograf Robert Hilburn
Det er få artister som har laget så mange sanger der jeg kan mesteparten av tekstene som Randy Newman. Det betyr ikke at jeg forstår dem. De har ofte mange lag. Men som Randy Newman sier i den nye biografien om ham: Han har aldri ønsket at sangene skulle være en slags IQ-test, han ønsker at de skal kommunisere med lytteren. Og kommunisere med meg har sangene gjort siden jeg som 18-åring kjøpte en samling med noen av hans beste sanger og plaget klassekameratene med stadig å sitere fra dem.
Robert Hilburn har blant annet vært musikkredaktør i Los Angeles Times. Fra før har jeg to biografier av ham stående i hylla; om Johnny Cash og om Paul Simon. Begge veldig bra. Denne gangen har han muligens overgått seg selv. Hilburn har nå skrevet en bok om Randy Newman som på forbilledlig vis kaster lys over sangene og bakgrunnen for dem, samtidig som han nokså sømløst følger Randy gjennom livet. Da lever jeg godt med at boka fremstår mer som en hyllest av mannen enn som en kritisk gjennomgang av Randys produksjon. Dette er svært nær å være Randy Newmans selvbiografi samtidig som Hilburn belyser Randys personelighet og kunstneriske geni på en måte Newman selv neppe ville ønsket eller ha vært i stand til.
Hilburn har hatt god tilgang til intervjuobjekter. Foruten Randy selv har familie og venner av Randy stilt opp. Artister som Bob Dylan, Paul Simon, Linda Ronstadt, Don Henley med flere har skrevet små hyllester som brukes som en slags innledninger til de ulike delene av boka.
Robert Hilburn er hele 85 år gammel. Boka om Newman virker som en «labour of love». Jeg har tidligere lest David Staffords bok «Maybe I’m Doing It Wrong» om Newman. Stafford slo raskt fast at det var lite ekstraordinært med personen Randy Newman, og slik var vel egentlig også boka. Den engasjerte meg ikke så veldig.
Robert Hilburns bok over mer enn 450 sider slukte jeg derimot i løpet av rundt fire dager. Boka fremstår gjennomarbeidet og spennende for en fan av Randy Newman. Jeg er først og fremst fan av sanger/låtskriver Randy Newman, og alle de 12 originale studioplatene er spilt i jula. Jeg har dem i flere fysiske varianter, men de to boksene som ble utgitt for få år siden på vinyl av Nonesuch låter fortreffelig.
Når det gjelder filmmusikken som har vært en stor del av Randys karriere de siste 30 årene, har jeg et mindre forhold til dem. Det blir ofte ikke det samme å høre musikken uten å se filmene. Men også passasjene det Hilburn skriver om den, er høyest leseverdige. Det er tydelig at alle som har vært involvert med Randy Newman har den største respekt for hvordan han klarer å tonesette og arrangere musikk som får fram de følelsene filmene skal formidle. Mest kjent er kanskje Randy for musikken til Toy Stories-filmene, men han har laget musikk også til et utall andre filmer og har mottatt to Oscar og en rekke Oscar-nominasjoner for sanger og annen musikk til film.
Randy Newmans liv har alltid vært preget av musikk, og onkler og søskenbarn er eller har vært anerkjente skapere av filmmusikk. Randy var bare ett år år da han første gang møtte Lenny Waronker. Waronker har vært produsent og plateselskap-direktør blant annet i Warner/Reprise, og har til dags dato forblitt bestevenn og musikalsk støttespiller for Newman. Waronker skal ha sin del av æren for den kunstneriske friheten Newman har hatt gjennom hele karrieren, også når det har kladdet kommersielt.
I boka følger vi nå 81 år gamle Newman fra han i 1960-årene lagde musikk for andre og fram til i dag. Vi blir kjent med en litt introvert person som ser mye på TV og leser bøker når han ikke lager musikk. Han beskrives som en god og varm ektemann og familiefar, i hvert fall med årene. Som jevngamle Paul Simon er han en sammensatt person som lenge har mye usikkerhet knyttet til egen verdi som kunstner, utrolig nok. På sine eldre dager har han fått så mye anerkjennelse og hatt såpass mye suksess at han ikke trenger å tvile på egen dyktighet.
Vi får innblikk i Newmans politiske sympatier. For fansen er det neppe noen overraskelse at den jødiske Randy Newman særlig har vært opptatt av de fargedes sak. Sangen «Rednecks» som ble opptakten til ett av hans beste album, Good Old Boys (1974), tar i bruk «n-ordet» som et viktig virkemiddel for å få frem nordstatenes dobbeltmoralske holdning til rassismen i sørstatene. På sine eldre dager forklarer Newman hvorfor før han synger sangen på konserter. Sånn har det blitt. Visste du at sangen «Lonely At The Top» opprinnelig var laget for at Frank Sinatra skulle fremføre den, forresten? Hør sangen, og du forstår hvorfor Sinatra avslo.
Mange av Newmans sanger handler om rasisme, men også om menneskenes dårskap og utnyttelse av andre. Tittelen på boka, «A Few Words In Defense Of Our Country» er hentet fra en sang Newman skrev som en kommentar til Bush-administrasjonen for rundt 20 år siden, senere fikk både Trump og Putin sine pass påskrevet. Snart skulle dessverre originalene overgå parodiene med mange lysår. Newman skriver også sanger som borer dypt om følelser knyttet til personer som trår feil, faller utenfor. Andre sanger er mest morsomme, men kan gjerne ha et lag eller to under. Om man ikke oppdager disse lagene, kan sangene fungere utmerket likevel. Om tekstene er suverene, gjelder det samme i høyeste grad melodiene, pianospillet og de til tider storslåtte arrangementene, arrangementer som ofte er laget av den klassisk skolerte Newman selv. På sine siste album synger Newman enkelte varme og personlige sanger om kone samt sin eks-kone, en dame som forblir en familievenn fram til dags dato.
Hilburn peker på at Newman er én av disse sjeldne personene som knapt har noen svakhet i produksjonen. Siden 1999 har han kun gitt ut tre ordinære Randy Newman-album med nye sanger, Bad Love (1999) Harps And Angels (2008) og Dark Matter (2017). Disse tre albumene lovprises som en samlet trilogi som er av det aller beste Newman har laget. De får i skrivende stund en ekstra runde. Fantastiske. Han gir seg aldri før han er 100 prosent fornøyd, Newman. Det krever tid, samtidig som han har hatt mange prosjekter knyttet til film. De senere årene har Newman hatt flere operasjoner, og helsa har vært så som så. Hilburn etterlater likevel et visst håp om flere Newman-album og konserter i framtida.
Og før jeg gir meg: I åresvis jobbet Randy Newman med musikalen Randy Newman’s Faust. Den ble bare en måtelig suksess. Albumet (1995) derimot – til tross for lunkne norske anmeldelser om jeg husker riktig – fremstilles som noe av det morsomste Newman og de involverte har jobbet med. Folk som Linda Ronstadt, Don Henley, Elton John, James Taylor og Randy selv skal ha storkost seg. Resultatet er både morsomt, tankefullt og med glimrende melodier. Her fikk Randy virkelig vist fram mange sider av seg selv! Mange gode vokalister, og Randy selv er Djevelen, naturlig nok. Nevnte jeg det; jeg elsker stemmen hans. Ikke skjønnsang, men med et særpreg som fanger min oppmerksomhet umiddelbart.
Uansett; ei svært leseverdig bok, som anbefales på det varmeste for alle med den minste interesse for denne usedvanlige helt vanlige mannen.
Gubberock 