Lucinda Williams Sings The Beatles From Abbey Road (album 2024)
Tittelen sier vel det meste. Lucinda Williams samlet bandet sitt og spilte inn tolv av sine Beatlesfavoritter i det legendariske studioet til nettopp The Beatles i løpet av to dager. Nå foreligger det syvende albumet i hennes serie med coveralbum, Lu’s Julebox, en serie som startet med livekonserter i studio for fire år siden under Covid og inkluderer album med sanger av Tom Petty, Bob Dylan, Rolling Stones samt tre temaalbum. Ikke alt oppleves like nødvendig, og siden det ikke er markedsføring av platene på hennes hjemmeside, må dette betraktes som et sideprosjekt. Nå er det nesten fire år siden sist, så Lucinda har kanskje tenkt at det er på tide igjen.
Bandet hennes, ja. Jeg finner lite opplysninger om musikerne, men lener meg på opplysningene om musikerne på «Something» fra Lucindas Facebook-side. Der pekes det på gitaristene Doug Pettibone og Marc Ford og at Siobhan Kennedy (kona til Tom Overbys co-producer Ray Kennedy) bidrar med backingvokal. Eller spiller blant annet Jonathan Butch Norton på trommer, David Sutton på bass og Richard Causon på orgel slik at Lucinda høres omtrent som hun har gjort de seinere årene. Tung rock med store doser blues. Selv synger hun bra, og 71-åringen virker å ha kommet seg etter hjerneslaget som rammet henne for rundt fire år siden.
Lucinda forteller at hun var stor fan av The Beatles, og at hun som ung jente var forelsket i først Paul McCartney så George Harrison. Låtene hun har valgt ut er en blanding av for meg kjente sanger samt noen dypere kutt, de fleste fra de seinere årene av The Beatles’ eksistens. Når Lucinda synger, setter hun automatisk sitt preg på låtene uansett, men arrangementene er ikke så veldig langt unna originalene slik at sangen er høyest gjenkjennelige. Det er låtene jeg er godt kjent med fra før, som gjør seg best på plata. Mulig det også sier noe om at mitt forhold til The Beatles ikke er så dyptpløyende som hos mange andre. Partiet med sangene der «Yer Blues», «I’ve Got A Feeling» og «I’m So Tired» kommer etter hverandre synes jeg minst om. Tung, og til tider tøff blues, men låtene oppfattes som svakere enn de øvrige. Resten av plata varierer mellom trivelig og riktig bra.
Jeg hørte plata store deler av dagen den kom ut, fridagen min, den er helt fersk, ble utgitt for bare to dager siden. Så langt er George Harrison-låten «While My Guitar Gently Weeps» et høydepunkt, med solid gitararbeid, naturlig nok. Jeg liker også godt «I’m Looking Through You» som Steve Earle gjorde en lettbeint versjon av for snart tretti år siden. Harrisons «Something» er rolig med vakre gitarer! Helt til slutt får vi en versjon av Lucindas største Beatles-favoritt, «The Long And Winding Road» der steelgitar og orgel har tatt plassen til strykerne. Jeg er litt overrasket over valget av allsangen «Let It Be», men den er her kledd av mye av den siden av låten.
Et fint sidespor, dette. Fortsatt er dog Tom Petty-plata vassest i Lu’s Jukebox-serien hennes. Det ryktes at det kommer nytt album med nye sanger fra Lucinda Williams i 2025. Vi gleder oss!
Gubberock 