Aldri var november så lys

Levi Henriksen & Babylon Badlands: Aldri var november så lys (5 spors EP, 2024)

Størst av alt er kjærligheten. Midt i mellom bibelhistoriens Babylon og Amerikas Badlands. Der liker jeg å plassere Levi Henriksen. Eller mer presist ett bein i pinsebevegelsen og ett bein i Amerika. Fascinasjon for Jesus, biler og amerikansk kultur, ispedd store doser Kongsvinger IL og Liverpool FC. Har vi ham nå? Kanskje ikke, men jeg har en følelse av at vi nærmer oss å ha skrapt litt i overflaten.

Livet, døden og kjærligheten. Ikke som tre atskilte deler, men som en nær hellig treenighet. Levis tekster handler gjerne om denne treenigheten enten vi går til bøkene hans eller til musikken. Og dette gjelder i høy grad på den nye storslagene og jordnære fem spors live EP-en Aldri var november så lys som ble utgitt denne uka.

Bøkene eller musikken. Mange forfattere lager musikk, mange musikere skriver bøker. Men det er færre som har to helt likestilte karrierer. I farten kommer jeg på Willy Vlautin kjent som låtskriver i Richmond Fontaine og The Delines og for å ha skrevet en rekke bøker som tar parti for mennesker som ikke er født med en sølvskje i munnen og som har kommet skjevt ut her i livet. I Norge har vi Levi Henriksen. For meg lenge mest kjent som forfatter av bøker som Snø skal falle over snø som har falt (2004) og Harpesang (2014). Men siden jeg fikk en kassett fra Ungdommens radioavis som premie for mange år siden, der bandet han deltok i i ungdommen, Aunt Mary, spilte «Albert Einstein Never Lived In My Hometown» (1988), var musikken strengt tatt først ute.

Levi Henriksen har hatt med seg ulike bandkonstellasjoner opp gjennom årene. Det siste tiåret har han hatt med seg Babylon Badlands. Og la oss ta dem med en gang. Vi må ikke glemme sjelen, hjertet og resten av kroppen i Levi Henriksens musikk. Jeg lar dem derfor få litt plass:

• Levi Henriksen, sang og akustisk gitar.
• Finn Lilleseth, trommer og sang.
• Anders Bøhnsdalen, gitar og sang. Lo
• Morten Andreassen, bass, akustisk gitar, Fender VI og sang.
• Kenneth Bjørdal, keyboard og sang.

Lenge tenkte jeg at musikeren og forfatteren Levi Henriksen er to ulike personligheter og at karrierene er helt separate. Det er selvfølgelig en sannhet med så mange modifikasjoner at vi knapt snakker om en sannhet. Det er ikke bare i Harpesang (2014) musikkgleden skinner gjennom. I bøkene baker Levi ofte inn sitater og gullkorn fra musikere han setter pris på som for eksempel Guy Clark og Leonard Cohen. Tekstene er litterære, og bandet Babylon Badlands er oppkalt etter ei av Levis bøker. De senere årene har jeg satt særlig pris på novellesamlingene Jern og metall (2018) og Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor (2019), samlinger om de små menneskers store kamper i kjærligheten, livet og i livets sluttfase.

Mens sangene ofte handler om Kongsvinger, er karakterene i bøkene hans ofte hentet fra den fiktive bygda Skogli. Kanskje er miljøet og menneskene forskjellig fra både der jeg har vokst opp og fra Oslo som jeg bor i, men Levi evner gjennom sine bøker og tekster å forene oss, si noe universelt om menneskene, forankret i eget hjemsted og opplevelser.

I 2017 gled musikeren og forfatteren Levi fullstendig over i hverandre. Han ga da ut boka Her hos de levende og kanskje hans beste plate til nå, Verden av i går. Fortid møter nåtid. Ser du på forsiden av albumet og deretter på boka, ser du at det er samme hus som er avbildet. Boka har en rekke selvbiografiske trekk, fortelleren er musiker og heter Henriksen, og i boka nøster Levi i historien om faren. Men nei, dette er ingen selvbiografi. Og han skriver så godt at ham vi kanskje først og fremst ser på som historieforteller, blir sammenliknet med selveste Per Petterson. På albumet finner vi sangen «Marianne i moll», skrevet etter at Levi hadde sett Marianne Faithfull på Sentrum Scene. i Oslo for noen år siden. Slik jeg forstår sangen – jeg googlet og fant ingen referanser til dette – handler den også om opplevelser som følge av at Levi falt hjemme og havnet på sykehuset. Dødsangst og kjærlighet. «Sister Morphine» som tar ham gjennom natta og lar Levi meditere over livet han har levd og hva som betyr noe.

«Marianne i moll» er én av fem sanger som nå er uutgitt på nytt. Og hør bratsjen i denne versjonen, eller hva det er som pusser og gnir på historien. I mai i år ble Levi 60 år. Det ble en storslagen feiring der Levi Henriksen & Babylon Badlands ble hjulpet av musikere fra Orkester Innlandet og Ringsaker Operaen, for anledning døpt De Babylonske Strykerne. Petter Winroht stod bak strykearrangementene til femten av Levis sanger som ble fremført den kvelden, og fem av dem kan nå høres på dette nye albumet. Spilt inn i Levis hjemby Kongsvinger, om ikke dette er Albert Einstein, er det i hvert fall Babylon Badlands!

Det er ikke alltid jeg er like begeistret når norske musikere slår seg sammen med for eksempel Kringkastingsorkesteret og gir kjente sanger ny innpakning. Men Petter Winrohts arrangementer bidrar til ikke bare å se sangene fra en ny vinkel, men også til å løfte flere av dem. Opp til toppen, men det er ikke over the top. Og om det så er, gjør det ingenting. Jeg elsker hvordan strykerne tar tak i deg på for eksempel «De utålmodige av hjertet». De gode melodiene trer enda klarere fram uten å drukne dem. Samtidig får Babylon Babylands også den plassen de bør ha. Det rocker og sparker. Det er vart og inderlig. Lyden er helt prima, her er det gjort en god jobb av folk som tekniker Pål-Terje Antonsen og mikser Lars-Erik Westby.

De fem sangene tilhører alle Levis beste og sammen gjør de hverandre enda bedre. De hører sammen. Det handler om liv og død, og også om å holde de døde levende. «De utålmodige av hjertet» er tittelsporet fra albumet som kom i 2019. Sangen er dedikert Denis Kamphaug som sang i før nevnte Heart of Mary der Anders Bøhnsdalen i Babylon Badlands og Levi spilte. Levi vender stadig tilbake til Denis. «Jeg lot det brenne» og «Alle mine døde» er hentet fra det hittil siste albumet til Levi & Badlands, 190 Desibel Kjærlighet. Også disse to handler om tidlig død. «Jeg lot det brenne» er skrevet til Ari Behn. Levi forteller at «Alle mine døde» begynte med at hans beste fotballkamerat døde brått, og endte opp som en takk til noen av de menneskene som har stått ham nær.

“Alt det jeg ønsket det kom nå i kveld/Da jeg fikk si velkommen og ikke farvel“. Tittelsangen «Aldri var november så lys» handler ikke om måneden vi nettopp har lagt bak oss, men er rett og slett en sang om sykdom som kunne endt med død, men der livet fikk overtaket. Vokalen til Ingeborg Onstad bekrefter hypotesen min om at det oppstår mye vakkert når en fin stemme får bryne seg på en rusten og skitten rockvokal. Mer av slikt, Levi! Jeg liker veldig godt valget av akkurat disse fem låtene, men jeg kan ikke befri meg fra at jeg gjerne skulle hørt alle femten som ble spilt i disse arrangementene den dagen i mai.

Aldri var november så lys er en passende tittel på ei plate som på sedvanlig vis fra Levi handler om liv og død, der disse to ikke er motsetninger, men forutsetninger for hverandre. Døden er ikke skremmende når man hører og leser Levi. Og størst av alt er kjærligheten.