Neil Youngs arkiv flommer over

Neil Young: Archives Vol. 3 (17 CD-er, 5 Blu-Ray-plater, 1976–1987/2024) // Crosby, Stills, Nash & Young: Live At Fillmore East (1969/2024)

Er det ikke fint å vite at «The Ways Of Love» fra Freedom (1989) har vært der ute mange år tidligere? Jeg har ikke sett omtaler på norsk av Neil Youngs nye boks, men Gubberock står selvsagt til tjeneste. Neil Youngs arkivprosjekt er galskap for Neil Young-nerder. Og aldri har galskapen vært mer overdådig enn på Archives Vol. 3. For mange av oss var ikke 17 CD-plater nok, å neida, vi måtte importere boksen fra USA for å få med de 5 Blu-raydiskene med filmer. Dobbelt så dyrt og fattig til jul, hvem bryr seg om slikt? Selv om hele herligheten kan strømmes fra neilyoungarchives.com. Vel, muligens er ikke alle filmene tilgjengelige der, men flere av dem har i hvert fall vært det, og de dukker nok opp igjen. Og som en liten bonus til slutt: en ny, frisk liveplate fra Crosby, Stills, Nash & Young innspilt i 1969.

Overdådig fra 1976 til 1987. Boksen dekker årene 1976 til 1987. Det betyr at vi får med siste del av den første storhetstida og store deler av de mer trøblete 1980–årene. Selv ble jeg fan i 1985 med Old Ways og Live Aid. Selve konseptet er enklere enn på Vol. 1 der en på blu-rayversjonen kunne navigere seg rundt, finne opplysninger om låtene, suvenirer og skjulte spor. Nå er mye av opplegget der overtatt av neilyoungarchives.com, og det hele er mer lineært. Vi hører spor for spor uten å å måtte drive med for mye utenomsportslige aktiviteter.

Ja, dette er overdådig. Etter to måneder med boksen har jeg ikke oversikt over den. Til dels skyldes det omfanget, men det skyldes også at flere av diskene ikke virker like nøye gjennomtenkt som på Vol. 2. På Vol. 2 ble mange av originalplatene komplettert eller satt inn i en ny sammenheng. Her halter det mer.

Samlivsbrudd, Pegi og Ben. Musikken til Neil i perioden 1976–1987 må forstås i lys av samlivsbrudd, forholdet til Nicolette Larson og deretter ekteskapet med Pegi Young. I 1978 ble deres multihandikapedde sønn, Ben, født, og plater som Reactor (1981) og Trans (1982) har fått sin oppreising i manges bevissthet når man forstår at de til dels er inspirert av Neils kamp for å kommunisere med sønnen.

Rotete? Som på tidligere arkivutgivelser fra Neil Young, er gode linernotes et savn. En tekst som setter musikken inn i karrieremessig og personlig kontekst. Her kunne Neil og folkene hans ha lært av Bob Dylans Bootleg-series. Isteden får vi en Neil av i dag som introduserer med litt prat på flere av diskene. Et merkelig valg. Boka som følger med har fine bilder, og er ellers på sedvanlig vis for Neil rotete. Dét er jo også en del av den mannen mange av oss liker. Take it – eller gjør som mange har gjort – leave it.

Ikke alt er nødvendig. Men jeg har lært meg å velge bort. Den ene sangen og versjonen på disken Sedan Delivery jeg ikke har fra før er «Bright Sunny Day». Resten av disken er sanger og versjoner vi kjenner fra Live Rust og Rust Never Sleeps. Litt unødvendig? Da strømmer jeg bare den ene sangen. Noen av de andre diskene fremstår heller ikke så relevante i form av kvalitet eller at innspillingene er gitt ut før, eller begge deler som noen av 80-tallslåtene. Filmen Rust Never Sleeps er legendarisk og finnes på Blu-rayene. For meg ikke så veldig viktig da jeg har den fra før. Men den hører med.

Når det er sagt, filmen Rust Never Sleeps og albumet Live Rust var en åpenbaring da jeg ble kjent med dem for snart 35 år siden. Hvordan kunne en mann levere så forsiktige og følsomme ballader det ene øyeblikket: ”When I get big I’m gonna buy an electric guitar. When I get real big”, først den akustiske «My My, Hey Hey», så bråkebøtta «Hey Hey My My» mange spor seinere?

Gode livedisker. På Archives Vol. 2 er de sterke tidligere uutgitte sporene det aller viktigste. På Vol. 3 er ikke de gode sangene som ikke fant et hjem på originale album like mange. Men her er de gode og interessante fremførelsene i sentrum. Hadde filmen eller CD-ene med Across The Water vært det første jeg hørte med Neil Young, hadde jeg vært frelst på øyeblikket. Det samme gjelder flere av konsertplatene i denne boksen.

Nicolette Larson-perioden. Ett av de store høydepunktene i denne boksen er disken Snapshots In Time (1977). Her blir vi med inn til kjøkkenbordet til Linda Ronstadt der Neil framfører sanger fra American Stars ‘N Bars (1977) og Comes A Time (1978) for og med Linda Ronstadt og Nicolette Larson. Og joda, tre fine sanger som ikke er gitt ut på studioalbum før; «Bad News Has Come To Town» lyder mer intimt enn på bluesversjonen med The Blue Notes vel 10 år seinere, og «Barefoot Floors» og «Sweet Lara Larue» bidrar begge til at dette er av de aller mest spilte diskene i denne boksen. Her finner du også en høyest tolerabel versjon av «Motorcycle Mama», den hysteriske uteliggeren på det snille folkalbumet Comes A Time. Med unntak av studioversjonen av «Hold Back The Tears» er dette ei intim og nydelig plate!

I omtrent samme klasse er Union Hall (1977) der også Nicolette Larson er en viktig person. Her er det bandversjoner av sanger som senere dukker opp på Comes A Time, samt eldre låter. Comes A Time– sangene er i det hele tatt godt dekket i denne boksen, og det er ikke meg i mot.

Av de mer interessante platene i boksen er Oceanside/Countryside (1977). Her får vi ei helt ny plate slik den kunne vært tilbake i 1977. Flere av sangene dukket senere opp på Comes A Time (1978), Rust Never Sleeps (1979) og Hawks & Doves (1980). Noe høres nokså likt ut, mindre dubbing kanskje.

Crazy Horse. I Neil ånd velger jeg å hoppe litt fram og tilbake. Jeg har ingen intensjoner om å gi deg oversikt over hele boksen. Selv tyr jeg rett som det er til Wikipedia. Boksen åpner med to disker – Across the Water– som dekker Neil Young & Crazy Horses turné i Japan og Europa i 1976. Selv om turneen delvis var dekket i forrige boks, så er helheten som presentere svært bra! Her får du både Neil solo og gnistrende versjoner av «Down By The River», «Like A Hurricane», «Drive Back» og Cortez The Killer» etter hverandre. Rock ‘n’ roll heaven! Som bonus er dette også gitt ut på Blu-rayene.

Shots! Før vi forlater 1970-årene må jeg jo nevne «Shots» på den fenomenale to-diskeren Boarding House med solo og akustisk Neil. Jeg leste for mange år siden ei bok av rockskribenten John Williams der han skrev om akustiske versjoner av «Shots» som skulle overgå den fantastiske elektriske versjonen på Reactor (1981). Her er den! En ekstra overgang med tekst sammenliknet med versjonen vi kjenner. Neil lever virkelig den sangen her. Stemme, blikk (filmversjonen), gitaren og munnspillet får sammen denne låten til å vokse inn i evigheten. Gjennomgående synes jeg Neil synger veldig bra og pent på disse opptakene fra sent 70-tall. Han var også relativt striglet til tider. Han kler ikke kort hår sa kona da vi så på en av filmene. Hun om det.

Nevnte jeg Windward Passage (1977)? Én disk er viet barbandet The Ducks der Neil var ett av flere medlemmer. Vel verdt å lytte på, flere av sangene og versjonene ble nylig utgitt på High Flyin’.

1980-årene. Jeg har hørt mindre på diskene som dekker de trøblete 1980-årene. Trans (1982) er ei plate jeg har stor sans for. «Sample And Hold» og «Transformer Man» er bra sanger, førstnevnte av de som oftest besøker pannebrasken: ”I need a unit to sample and hold, but not the lonely one, a new design, new design“. Her er vocoder-sangene fra Trans samlet, noe som bekrefter at Trans utelukkende burde bestått av slike låter. På 80-tallet var som kjent Neil i krig med sitt nye plateselskap Geffen, og han ble beskyldt for ikke å lage typiske Neil Young-plater. Ikke alt fikk han gitt ut heller. Her får vi låter fra et uutgitt album som går under navnet Johnny’s Island (1982), innspillinger fra Hawaii med de pene låtene fra Trans samt noen flere som det som senere skulle bli tittellåten på Silver & Gold (2000). Dette kunne blitt ei fin voksenpop-plate, sier naboen min. Jeg får stole på ham, men foreløpig er jeg litt avventende, merker jeg.

For noen år siden ga Neil ut A Treasure fra 1985-turneen. Her er en egen disk fra turneen med heidundrende country-rock. Musikerne er til dels de samme som på Union Hall (1977) men her låter det hele råere i ganske stor kontrast til den søte countryplata Old Ways (1985) som ble gitt ut på den tida. Du skal slite med å sitte stille under denne. Om du synes Neil sang pent mot slutten av 1970-årene, får du her stemmen hans på det mest styggvakre. Dette er knalltøft. En skatt, denne disken også.

Landing On Water (1986) fikk hard medfart av kritikerne. Jeg liker plata, synes den har gode sanger selv om det sterile lydbildet er sært. Man får høre tidlige utgaver av flere av sangene på albumet, og et høydepunkt er en elleve minutters liveversjon av «Touch The Night». Men mange av sangene og versjonene på nettopp denne liveplata er en påminnelse om at Neil en gang uttalte at arkivene skulle vise oss både det som var bra og det som var mindre bra. Men holder fortsatt døra på gløtt for denne disken, tross alt.

Om vi ser bort fra midtpartiet som har originale studioinnspillinger fra det lite spennende albumet Everybody’s Rockin’, er Evolution 1983–1984 også interessant. De alternative versjonene av noen av de beste sangene på countryplata Old Ways (1985), «California Sunset», «My Boy» og «Old Ways», er høyest alternative. Noen vil også etterlyse en sammensetning av en opprinnelig Old Ways, den utgitte plata var ikke slik den en gang var ment å være. Evolution inneholder også en outtake fra Old Ways, «Depression Blues», en gang et høydepunkt på den odde Geffen-samleplata, Lucky Thirteen. På den samleplata finner du også den langt svakere «Get Gone» som også er å finne på Evolution. Ellers har Evolution tidlige, og nokså tøffe versjoner av Landing On Water-sangene «I Got A Problem» og «Hard Luck Story». «Your Love» er egentlig nokså fæl, «If You Got Love» småpen, begge ikke gitt ut på originalalbum. Sistnevnte finnes også i en raskere versjon på disken Trans/Johnny’s Island. «Razor Love» får du her i trommeversjon, og man er glad for at sangen fikk hvile og bli en nydelig sang på albumet Silver & Gold (2000). Men avgjort interessant versjon som får frem sangens potensiale!

Disken Coastline har originalversjoner fra folk-/countryplata Hawks & Doves (1980) og det litt stivbeinte, men til dels humoristiske og solide rockalbumet Reactor (1981). Men vi blir kjent med den fine countrylåta «Winter Winds» en tidlig «Sunny Inside» – senere utgitt med blåsere på This Notes For You (1988). Liker dem! «Get Up»? Not so much.

Disken Road Of Plenty (1984–1986) har foruten noen unødvendige originalinnspillinger fra Landing On Water, tre høydepunkt. Tittellåten er en tidlig utgave av «Eldorado», og jeg husker den fra en bootleg jeg kjøpte for rundt 30 år siden. «We Never Danced» og «When Your Lonely Heart Breaks» er to høydepunkter på Life (1987), og kommer i nydelige versjoner.

Summer Songs. Det er ikke alltid – nei, nokså sjelden – jeg skjønner strategien til Neil og folkene hans. 1. juledag 2021 slapp Neil albumet Summer Songs. Nydelige akustiske versjoner fra 1987 av sanger som skulle dukke opp på blant annet American Dream (1988) med CSNY, Freedom (1989) og Harvest Moon (1992). I 1987 var Neil Young fortsatt inne i sin eksperimentelle periode. Disse innspillingene har dog fokus på sangene – sanger med tydelig budskap – og er Neil Young på sitt mest inderlige. Herlig! Kanskje den aller viktigste disken, om det ikke var for at jeg har hørt albumet mange ganger før!

Blu-rayed. Jeg har vært innom noen av filmene. Across The Water (1976) og Boarding House (1978) er gode dokumentasjoner. Den første røffere både akustisk og med band. Om filmingen ikke er 100 prosent profesjonell – snarere 30 prosent – får filmen meg likevel til å tenke at om jeg måte velge mellom CD-ene og filmene, kunne jeg enkelte dager valgt filmene. Å se Neil og resten av Crazy Horse forsvinne inn i den da nokså ferske «Like A Hurricane» er en av de største gleder her på jord. Her får også sekvenser som ikke er å høre på CD-ene, som en Neil som sitter på fortauet og synger «Sugar Mountain». Men du får ikke alle godbitene fra CD-ene her, så du trenger begge deler. På Boarding House møter vi altså en annen Neil, en mer voksen og penere mann i stemme og fremtoning. Her kan vi se også, i tillegg til å høre som vi kan med CD-ene. Hvorfor låtrekkefølgen er forskjellig på de to utgavene av Boarding House, vet jeg ikke, men filmen skjemmes ikke av en Devo-versjon av «Hey Hey, My My» som er fantastisk tøff, men som bryter konsertstemningen.

Human Highway er en spillefilm med Neil og Dennis Hopper i hovedroller. Treindianeren Woody, som vi har sett på scenen med Neil utallige ganger, har en rolle i filmen. Jeg har sett filmen på VHS et par ganger tidligere, og den har ikke blitt noe bedre med årene. Dog flott versjon av låten «Hey Hey, My My» med Devo underveis, og en lang versjon med Devo finnes på én av CD-ene.

Rust Never Sleeps og Neil Young in Berlin er essensielle, men mange av oss har dem fra før. Det samme gjelder countryrockeren A Treasure. Solo Trans er bra, dokumentaren Muddy Track er ok å se én gang. Vi får liveversjoner fra Catalyst (også på CD), der den før nevnte «Touch The Night» er et klart høydepunkt.

For meg er kanskje den tre timer lange In A Rusted Out Garage aller viktigst blant filmene. Til dels gnistrende versjoner av klassikere og nyere sanger. Andre gangen du ser filmen, kan du skippe innslagene med en komiker. Underveis får du også servert videoer til Landing On Water-sanger, der Neil boltrer seg som skuespiller. Men du trenger heller ikke se dem mange ganger.

Trenger du boksen? Du bør være veldig fan før du gir deg i kast med den i hvert fall. Begynn heller med studioplatene om du er nokså ny til Neils univers! Men igjen; jeg har ikke en endelig oversikt over denne boksen! Det kan bli redigeringer av denne omtalen. Men det jeg vet, er at det er veldig mye jeg med glede spiller om og om igjen, noe som bare er interessant, og noe som i hvert fall for meg fremstår som unødvendig og skippes.

Crosby, Stills, Nash & Young: Live At Fillmore East (1969). Jeg lovet litt om denne liveplata som nettopp er sluppet. Dette er tidlig Crosby, Stills, Nash & Young. De akustiske sangene låter særdeles friske og bra med fin lyd. Neil har noen låter her, og høydepunktet er en lang elektrisk versjon av «Down By The River» der Neil og Stephen Stills får boltre seg. De øvrige elektriske sangene, som Neils «Sea Of Madness», sitter ikke like godt.

Ny plate til våren og Europa-turné til sommeren? 79 år gamle Neil Young har mer enn antydet ny plate til våren og utendørsturné i Europa til sommeren med bandet Chrome Hearts. Vi krysser fingrene!