Et kinderegg

Jeg hadde egentlig tenkt å omtale et veldig fint, nytt norsk album i dag. Da jeg kom over en omtale som var både lang, velskrevet og panegyrisk, tenkte jeg at jeg kan ikke matche den omtalen på noen av punktene, så det albumet skal få ligge litt. I stedet blir det nokså korte omtaler av tre album som har fått godgjøre seg en stund. God fornøyelse!

Karen Jonas: The Rise and Fall of American Kitsch (album 2024)

I fjor utga den tøffe amerikanske countryartisten Karen Jonas albumet The Restless. Jeg var svært begeistret og sammenliknet albumet med franske filmer, Ingmar Bergman og kammermusikk. Det albumet virket å være personlig, og mange av historiene foregikk da også på kammerset. Årets album, The Rise and Fall of American Kitsch, oppleves mindre personlig, mer humørfylt. Albumet åpner med en countrypoplåt, «Poor Man’s Valley», som skal være basert på historien om Carter-familien som bidro med countrymusikkens fødsel for rundt rundt 100 år siden.

Plata tar meg tilbake til 1950-tallet, et samfunn der man begynte å kjøpe ting man egentlig ikke trenger, der livet var bekymringsløst og litt overdådig. Kitsch. Slik er egentlig musikken her også. Et overskuddsprosjekt. Men joda, vi trenger den. Låttitler som «Four Cadillac», «Plastic Flamingos» og «American Kitsch» sier en hel del. Sistnevnte er en snakkelåt, som fungerer bra. Karen har vel ikke gjort noe slikt før? Dette er likevel ei plate for vår tid. Den føles ikke umoderne et øyeblikk. Ikke med negativt fortegn i hvert fall.

Ett av høydepunktene på albumet er «Online Shopping», slikt drev de ikke med i 1950-årene. Ikke på samme måten i hvert fall. «Call Dr. Nick» er et annet høydepunkt, legen som tilbyr litt av hvert av piller og kosmetisk pynt. Sangene holder gjennomgående høy kvalitet, gode historier, og musikken med piano gitarer og kontrabass i førersetet er morsom. Karen har en av de beste countrystemmene der ute. Så hva er det ikke å like her? Start dagen med denne plata det gjorde jeg!

Mt. Morning: Idle Aches (album 2024)

Én av de store musikalske heltene mine fra de siste tre årene er australske Kyle Jenkins med og uten bandet Suicide Swans. I 2021 var han mannen bak ikke mindre enn tre album som samlet gjorde ham til årets artist her i gården. Én herlig countryplate med Suicide Swans, og to personlige soloalbum, hvorav det ene var svært nakent produsert og det andre mer rocka, begge med inderlige sanger som har tålt tidens tann svært godt. Jeg sjekket ut resten av diskografien og fant veldig mye å glede meg over.

For er par år siden oppløste Kyle Jenkins Suicide Swans og restartet med Mt. Morning, et band som har mye av den samme besetningen. I fjor ga de ut albumet Restaurations som var en litt mørkere nyinnspilling av det siste albumet med Suicide Swans, Reservation. Den nyinnnspillingen opplevdes litt unødvendig for meg, men var trolig et nødvendig skritt for Kyle og bandet for å komme videre.

Årets album Idle Aches fikk hvile hos meg gjennom en sykdomsperiode. Det passer egentlig ikke så godt å lytte til fra sofakroken, men kom til sin rett da jeg kom i gang med trening igjen. Dette er rockmusikk av det tøffe slaget. Sammenliknet med Suicide Swans aller beste plater, synes jeg noen av låtene er vel bombastiske i utrykket, de mangler litt oppbygning eller kommer litt for raskt til klimaks. Jeg liker når Kyles glimrende og uttrykksfulle stemme gradvis får utfolde seg.

Men du verden, dette er et godt selskap å være i. Alle låtene er gode, noen innvendinger til tross. I utgangspunktet vil jeg trekke linjene tilbake til 70-tallsrock der ei fele bidrar til å jorde musikken. Albumet er aller best midtveis med «Eerie Places» som et soleklart høydepunkt. Dette er Kyle og folkene hans slik jeg liker dem best. En suggererende låt som gjerne kunne stått på repeat en stund om det ikke er for at de neste låtene «Casual Shoulder» med sine tøffe gitarer og den jagende «Drawers» også er svært bra! Hederlig omtale også til «Night Night» og avslutningslåten «Dull Fangs».

Og joda, det er mer fint her. Så er det også slik at jeg gjerne må bite i meg det jeg måtte ha av innvendinger mot Kyle Jenkins musikk på et seinere tidspunkt. Selv om dette foreløpig ikke oppleves å komme opp mot Kyle Jenkins og hans band på sitt aller beste – tror jeg – forsterker Idle Aches mitt ønske om å se Kyle Jenkins og band i levende live. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at musikken på denne plata vil fungere fra herfra til evigheten i en slik setting! Det er lovet soloalbum fra Kyle Jenkins i ikke altfor fjern framtid. Som jeg gleder meg! Det blir Idle Aches på ellipsemaskinen i dag!

Charley Crockett: Visions Of Dallas (album 2024)

Noen er mer produktive enn andre. Charley Crockett er én av dem. Jeg hadde ikke før rukket å omtale det flotte albumet $10 Cowboy så kom han med et nytt ett, Visions Of Dallas. Visions Of Dallas er ikke så mye dårligere enn $10 Cowboy, men har kommet litt i skyggen av forgjengeren her på Gubberock.

Albumet har seks spor der Charley har bidratt i låtskrivingen og seks coverversjoner. Hans egne låter er nok noe svakere enn dem på $10 Cowboy jevnt over, men T-Bone Burnett og Charleys sterke «Killers Of The Flower Moon» – se også filmen av Martin Scorsese– gjør inntrykk. Blant coverversjonene merker vi oss at Charley gjør Townes Van Zandts «Loretta» og «Crystal Chandeliers And Burgundy» av Jack Routh. For eksempel.

Nok ei god plate fra Charley Crockett og hans eminente band!