Peter Perretts underverker

Peter Perrett: The Cleansing (album 2024)

Midtveis kommer «All That Time». Først Peter Perretts tøffe, tydelige og riktige britiske rockvokal og et piano. Så også med perkusjon og strykere. En nokså atypisk låt for Perretts nye dobbeltalbum The Cleansing. Likevel en nydelig oppsummering av det plata handller om, det livet hans har handlet om. En fantastisk og inderlig låt om å kaste bort tiden på det man tror er moro, men som viser seg å være fullstendig ødeleggende for kropp og psyke. Med enkle virkemidler forstår vi, tross alt, at ikke alt har gått til spille. Du får ikke mange låtene av dette kaliberet i 2024, et år som stadig fortsetter å imponere musikalsk.

Jeg satt på en balkong i Spania sommeren 2017. Jeg måtte sjekke årstall for både ferietur og plate for å få dette til å gå opp, slik er det av og til. Men jeg satt altså der på balkongen og hørte på Peter Perrett. Dette var mitt første møte med musikken hans. Albumet How The West Was Won var det største comebacket siden Lasarus ble det sagt. Ingen hadde forventet at han nå skulle gi ut sitt første soloalbum, flere tiår etter plater med bandene The Only One og The One. Da han i 2019 var tilbake med Humanworld, snakket man om et under omtrent på linje med at Jesus gikk på vannet, eller noe slikt. Når vi må fem år seinere, har et dobbeltalbum med mange sanger av aller høyeste kvalitet, tror jeg vi skal la de bibelske sammenlikningene nesten ligge. Men det ligger et behov for både renselse («cleansing»), forsoning og kanskje tilgivelse i disse sangene. Peter Perrett synger med en stemme som må være enhver rockvokalists drøm.

Årsaken til at dette ble et dobbeltalbum skal være at man underveis også begynte å videreutvikle eldre oversette låter. Perrett forteller at den eldre «Art Is A Disease» er hans favorittekst på plata, og at den handler om musikere som har en avhengighet til kunst, noe som også summerer opp ham selv.

På The Cleansing bidrar livebandet til Perrett, hans to sønner og en rekke gjesteartister som Bobby Gillespie og Douglas Hart (Jesus & Mary Chain), Alice Go (Dream Wife), Carlos O’Connell (Fontaines D.C.) og ikke minst Johnny Marr som var stor fan i The Only Ones storhetstid.

Jeg nevnte «All That Time» og at den er litt atypisk for plata. «Survival Mode» starter omtrent i samme stemningsleie før den girer opp. Også den tilhører etter mitt syn platas beste låter. Tittelen kan indikere at det er Perretts tilstand den handler om. Peter Perrett ødela store deler av hjernen på harde stoffer før han ble ren i 2011. Han finner ikke ordene når han prater, men han finner tydeligvis ordene når han skriver tekster. Han har en kronisk lungesykdom og under en liten pause fra isolasjonen under pandemien fikk han Covid, og deretter knakk han hofta. At han nå i en alder av 72 år er her med et sterkt dobbeltalbum med en vokal som er bedre enn noen gang, vitner om en mann som er i overlevelsesmodus. Her gjør han opp for mange av de tapte årene, i musikk-karrieren hans i hvert fall. Alt dette sagt, er utgangspunktet for teksten på «Survival Mode» noe annet, at man må håndtere sosiale mediers verste egenskaper. Ikke fore trollene. Oppføre seg. Det er mer enn heroin som ødelegger liv.

Og det er jo lett å falle for å sammenlikne liv og sang når vi nå rykker tilbake til albumets første låt. Så legger da Peter Perrrett heller ikke skjul på at han er helt ærlig og åpen på dette albumet. «I Wanna Go With Dignity» er en tøff rockelåt der gitarene og vokalen får herje nokså utemmet sammen. Jeg tenker på Perrett selv, jeg tenker på dette albumet. Bakgrunnen for låten er likevel – ikke bare i hvert fall – eget liv. I et intervju med Uncut forteller han at sangen delvis er inspirert av tidsskriftets skribent David Cavanagh som tok sitt eget liv. Cavanagh skrev i sitt avskjedsbrev at han ventet med å ta livet sitt til etter jul for ikke å ødelegge høytiden for folk.

”But I feel there is an uplifting atmosphere to the album, because I’m obviously enjoying recognising what is going on around me“

De neste to låtene «Disinfectant» og «Fountain Of You» er like sterke musikalsk som lyrisk. «Fountain Of You» er en kjærlighetserklæring til kona som han skal ha truffet og stukket av sammen med da han var bare 16 år. Utrolig sterk tekst. Vi tar essensen her:

”it’s what I live for, it’s what I live for
it’s what I live for“

Deretter er det den snodige favoritten «Secret Taliban Wife» som egentlig ikke handler om en talibansk kvinne, men en komiker fra Iran som Peter ble kjent med via Instagram. Et troll på Instagram kalte henne en «Taliban Barbie».

Ei samling av mange fantatiske låter. At ikke alt på albumet, særlig på albumets andre del, sitter like godt med en gang, er som det skal være. Dette er en stor dose. Fortsatt tror jeg et par låter med fordel kunne vært barbert bort. Jeg kom i skade for å antyde at man bare bør skrive om plater man under huden her om dagen. De beste platene har man ikke under huden med en gang. Kanskje får man det aldri. Nye sanger trer fram med gjentatte lyttinger – formuleringer, melodilinjer. Dette er et slikt album. Jeg er nemlig på albumets andre halvdel nå. Nevnte jeg «The Franco Spy» og «Set The House On Fire»? Morsomme «Feast For Sore Eyes». Originale og herlige poplåter. Noen ganger blir album enda bedre mens jeg skriver og lytter samtidig, er mer oppmerksom da.

The Cleansing er er album som uansett på et forunderlig vis oser av livsglede, kjærlighet til kunsten og menneskene. Mye tung livserfaring. Lite bitterhet. Alle lever ikke perfekte liv. Kunst som dette gjør livet litt lettere for oss som ikke har levd like hardt, for oss som ikke har gjort de samme dyrekjøptel erfaringene. ”Everybody suffers in the end“, som det heter i albumets nest siste låt, «Less Than Nothing». Ja, jeg er der nå – all tvil om de siste låtene er borte.

Et album med stor verdighet! Som avsluttes med stor verdighet:

”I want to make things crystal clear
If it ever comes to fruition
You got to own the choices you made“