I rastløse drømmer

In Restless Dreams: The Music of Paul Simon. Regi: Alex Gibney. 2023.

Da jeg bladde i den nye utgaven av Uncut i går morges, dukket en omtale av Paul Simon-dokumentaren In Restless Dreams: The Music Of Paul Simon opp. Jeg foretok et søk og registrerte til min begeistring at den endelig kunne strømmes i Norge. Hvor lenge den har vært tilgjengelig vet jeg ikke, men jeg gjorde flere forsøk i fjor høst, da var ikke mulig å se filmen i Europa.

Så da gjorde jeg en avtale med kona som heldigvis også er Paul Simon-fan, og i går kveld ble det tre timer og 20 minutter i sofaen med dokumentaren. Og finnes det egentlig en bedre måte å tilbringe en ellers helt alminnelig fredagskveld?

Da jeg var tretten år og noen år framover, var Paul Simon min store musikalske helt. Fortsatt har jeg alltid måtte løpe til butikken når en ny Paul Simon-plate foreligger. Det er ikke så ofte riktignok, så jeg sliter meg ikke akkurat ut med slike turer. Men i fjor kom et nytt album, Seven Psalms.

Dokumentaren tar utgangspunkt i innspillingen av albumet, og det utgjør rammefortellingen. Samtidig rulles store deler av Paul Simons karriere til og med The Rhythm Of The Saints (1990) opp gjennnom filmklipp, intervjuer og god musikk. Første del av filmen er viet Simon & Garfunkel, andre del Paul Simons solokarriere. Regissør Alex Gibney var håndplukket av Paul til å lage filmen og fikk tilgang til mye materiale. De som ønsker en kritisk film om Paul Simon, må lete andre steder. Selv har jeg fått nok doser av det tidligere.

Jeg har lest noen Paul Simon-biografier, og mange av dem graver en del dypere enn denne filmen blant annet når det gjelder kontroversene rundt Graceland (1986). Jeg opplever ikke at det er så mye nytt for meg i denne filmen slik sett. Dette vil sikkert oppleves forskjellig avhengig av hvor mye man har hørt av Paul Simon og Simon & Garfunkel, samt lest og sett om ham tidligere. Det kunne vært dvelt mer ved ett av Pauls beste og viktigste album fea syttitallet, There Goes Rhymin’ Simon. Uansett; vi koste oss, og den lange filmen gikk fort!

Best likte jeg nettopp klippene fra innspillingen av det nye albumet. Idéen til Seven Psalsm kom til ham i en drøm tilbake i 2019. Drømmen var så sterk at Simon skrev den ned. Deretter begynte han å utvikle Seven Psalms på nattestid. Paul Simon gjør det meste selv, og på overflaten er det Pauls myke stemme og hans suverene og karakterisiske akustiske gitar som utgjør dette albumet. Simon sier hans Seven Psalms er om en diskusjon han har med seg selv om tro eller ikke tro.

Albumet inviterer til meditasjon. Det tar oss med ut i en landskap et sted mellom drøm og virkelighet. Og nettopp tittelen på filmen lager en bro mellom dette nye albumet og sangen tittelen er hentet fra og som var Simon & Garfunkels aller første hit, «Sound Of Silence». Paul gikk i rastløse drømmer da, og han skaper musikk i drømme eller nær drømmeland nå. Han ønsker også å ta lytterne med inn i et slikt drømmeaktig landskap der vi legger vekk vår kritiske sans for en stund og blir med inn i en annen tilstand, eller skal jeg si virkelighet.

Under innspillingen av Seven Psalms mister Paul hørselen på der ene øret noe som også påvirker hans evne til å synge. I fascinerende passasjer ser vi hvordan Paul håndterer dette og går fra å være deprimert til å ta med seg dette nærmest som et kreativt element.

Vel anvendte timer. Filmen anbefales alle som har interesse for en liten mann som har fylt 83 år og som i min verden er av de aller største i musikkhistorien.