Jason Isbell og band i godlune

Jason Isbell and the 400 Unit på Sentrum Scene i Oslo 5. november 2024

”I heard enough of the white man’s blues
I’ve sang enough about myself
So if you’re looking for some bad news
You can find it somewhere else”

De fikk rask beskjed de som ventet å se en trist Jason Isbell etter skilsmissen fra Amanda Shires tidligere i år. Eller at kvelden bare skulle handle om valget i USA. Konserten begynte nemlig med «Hope The High Road» fra Nashville Sound (2017) med en særdeles energisk Chad Gamble bak trommer. Utover i låten blir lyden stadig bedre – eller er det ørene mine som venner seg til den – og det er klart at bandet mener alvor. På kvelder som dette skjønner jeg ikke hvorfor jeg hører på annen musikk enn Jason Isbells. Med hans stemme, sanger og band er det fort gjort å glemme hvor god gitarist han er, men etter oppvisningen på kveldens andre låt er minnet inntakt. «King Of Oklahoma» fra fjorårets album Weathervanes er rett og slett kveldens aller største øyeblikk. Du glemmer all verdens Trumper for en stakket stund som føles som en evighet og ett øyeblikk på samme tid.

Tiden går fort. Bandet beveget seg sømløst mellom akustiske og elektriske partier, gjerne i samme låt. Gitarist Sadler Vaden legger til flere nydelige og originale partier, ofte i samspill med Jasons akustiske gitar. Andre ganger setter Jason fyr med sin elektriske gitar. Det er en fryd å følge den nye bassisten Anna Butterss som veksler mellom kontrabass og elektrisk bass. Tangentmann Derry DeBorja gjør det han skal pluss litt til, og det ser ut som det beste han gjør her i verden er å spille i bandet til Isbell. Han er «Tbe Last Of His Kind».

På en kveld som denne tenker man ikke på hvilke sanger vi får, men på hvor bra de blir spilt. Med noen unntak. Jason Isbell skilte seg som nevnt fra Amanda Shires tidligere i år. Trist, og man kunne jo lure på hvordan det skulle gå med ham. Bra så langt, ser det ut som. Han spiller sanger han skrev med sin tidligere kone i tankene. Nå tilhører ikke sangene ham lenger, men publikum har han tidligere uttalt. Gåsehud på «If We Were Vampires». Jeg ser bort på kona med en liten klump i halsen:

”It’s knowing that this can’t go on forever
Likely one of us will have to spend some days alone
Maybe we’ll get forty years together
But one day I’ll be gone or one day you’ll be gone“

«Cover Me Up» er også denne gangen til støttende jubel fra et omtrent utsolgt Sentrum Scene når han synger: ”I sobered up, I swore off that stuff//Forever this time“.

Det blir hele syv sanger fra fjorårets album. Jeg savner et par av dem beste. Men de to siste og vanskeligste å like derfra, «This Ain’t It» og «Miles» sitter bra til publikums store tilfredshet. Her får da også Isbell og Sadler Vaden utfolde seg sammen med de elektriske gitarene. Alle liker å høre en sang om naboene; en fin «Stockholm» fra Southeastern (2013). Rockeren «Super 8» fra samme album blir plutselig en favorittlåt. Mange av sangene er videreutviklet til det bedre enn de allerede gode versjonene på studiolbumene.

Og mot slutten «24 Frames»! Så er den også i dag den sangen som surrer rundt i hodet mitt, slik den gjorde hver morgen for noen år siden. Jason Isbell er vår mann!

”You thought God was an architect, now you know
He’s something like a pipe bomb ready to blow
And everything you built it’s all for show, goes up in flames
In 24 frames“