Like forgjengelige, like evige som oss

Erlend Ropstad: Like evige som oss (album på Indie Recordings 2024)

Noen ganger bare skriver jeg og lar teksten bli som den blir. Ufiltrert og rett ut. Meningsløst eller ikke, det får stå sin prøve. Dette er en slik gang. Kanskje ville jeg formulert meg bedre og tenkt bedre i morgen for å låne litt fra Erlends tekster.

Musikken og tekstene til Erlend Ropstad kommer seint til meg. Det er først ved de tre siste albumene det har løsnet, og også da har jeg trengt modningstid. Selvfølgelig er det uvant med norsk rock på vennesladialekt, men det er da mange med bergensdialekt der ute også. Alvor til side. Dialekten er av de ingrediensene som løfter denne musikken etter noen gangers lytting. For også denne gangen trengte jeg tid, før musikken bare eksploderte i bevisstheten min.

Den første sangen jeg hørte fra det nye albumet, Like evige som oss, var «Kyrie Eleison» som Erlend synger sammen med Lars Winnerbäck. En sang som kan høres både statisk og flat ut. Jeg ikke bare ikke likte den, jeg mislikte den. Men så vinner den seg. Den merkelige vokalen – åssen synger de – ja, den merkelige sangen, absorberer deg, blir suggererende, og du tar til deg budskapet om de som flykter i gummibåter eller andre måter til Europa og dør på veien. Flyktningenes situasjon og vår mangel på hjerterom er et tema Erlend har vært opptatt av også tidligere. Se i nåde til dem, se i nåde til oss.

«Kyrie Eleison» er ellers en sang som ikke er typisk for hverken Erlend Ropstad, Lars Winnerbäck eller denne plata. Men det er andre sanger som viser slektskapet mellom Erlend og Winnerbäck. Allerede på åpningslåten «Jeg husker åssen du sang» aner jeg en melodi, instrumentering og kor man kunne funnet hos Winnerbäck. Og jeg tenker det samme om «Alt som var bra».

Erlend har selv skrevet alle tekster og melodier og spiller en rekke av instrumentene selv. Han har også produsert. I bandet har han folk som Gunnar Sæter på trommer og Øystein Frantzvåg på bass samt flere gjestemusikere. Albumet er perfekt satt sammen av rockere og vakre pusterom.

Men tilbake til åpningslåten «Jeg husker åssen hun sang». En liten novelle om en barndomsvenn. Kanskje gikk det ikke så bra med henne, men som hun sang. Syng da, syng! Sang kan være sjelens speil, hvis du kan synge, en bro mellom mennesker. Det er derfor vi bruker så mye tid på dette. Det er noe umiddelbart i denne sangen som likevel først tok ordentlig tak i meg på tredje lytting. Mye står på spill, du føler det, du hører det, du hører det i åssen Erlend synger. En grom låt!

Tittelen på albumet avslører om at det handler mye om det evige på denne plata. Om det evige, og det som forgår. Eller for å snu på det; er det for alltid, eller er det slutt. Erlend sier han er inspirert av Nick Cave-sangen «No More Shall We Part». Spørsmålet er om de kom sammen før de ikke skal skilles mer, eller om de allerede har blitt adskilt for siste gang. Og er det noen som har vært opptatt av de store spørsmålene de siste årene, er det nettopp Nick Cave. Men helt der oppfatter jeg ikke at Erlend er. Ennå. Men Erlend kan formulere seg som i den vare «Evigheten ender», en sang som trompeten til Mathias Eick sender, vel, helt ut i evigheten, eller opp i himmelen om du vil:

”Evigheten
Tenker du som meg
At det er lettere å bare gi opp iblant
Ender nå
Men jeg tror ikke dette er en sånn gang
Jeg tror ikke dette er en sånn gang
Evigheten
Jeg skulle bare formulert meg litt bedre
Som regel kommer det til meg en dag seinere
Ender nå“

På «Holde vakt» oppfatter jeg at Erlend «svever høyt der oppe – som han sang på forrige album– og ser ned på eget liv, på menneskenes liv. Jeg – jeg vet strengt tatt ikke hva Erlend tenker – trekker linjer mellom eget liv og hvordan det passer sammen med alt som skjer i verden, kan noen holde vakt over meg, holde vakt over oss.

Slik fortsetter det. Rockerne tar tak i deg, løfter deg opp, og slenger deg rundt i rommet. Vi detter av og henger oss på igjen. Kjenner på energien som skyter ut av Erlends stemme og instrumentene når han synger «Like evig som oss». «Alt som er bra» er like flott. Og vi går inn for landing med den rolige «Endelig regn», den drivende og herlige «Filmen om oss» og helt til slutt ettertenksomme «Da kom hvalene», alle gir oss noe å tenke på. Noe mer sier jeg ikke om de sangene, jeg bare hører dem, tenker – vind, endelig regn, hvaler, hvalene, hva er det med dem? Og filmen, ja, om øyeblikk i livet som tar slutt, og man kan velge å grave seg ned eller gå videre i livet, men øyeblikket forsvinner ikke uansett, det blir en del av deg. Så skrev jeg litt mer likevel.

Jeg kom sent til Erlend Ropstads musikk, men om ikke før, sender i hvert fall de tre siste albumene ham helt opp i toppen av norsk rock, og måtte han fortsette å sveve høyt der opp!