Med OJ Stensland i dur og moll

OJ Stensland: Little Wonders (album 2024 på Dark Valley Records)

Dystert og flott var overskriften da jeg skrev om Stenslands debutplate, Dark Valley Blues. Nå har Ole Johnny skiftet artistnavn fra Stensland til OJ Stensland, etter sigende for å komme høyere opp på googlesøk. Samtidig har han gått fra moll til dur, sier han. Sangene er ikke lenger så triste, hans nye plate er ikke en reise i skyggenes dal. Nå slentrer musikken til dels lystelig av sted, selv om Gubberock aner litt mørk ironi bak flere av låtene. Litt ensomhet og litt ugjengjeldt kjærlighet. I en pratesyngende låt med en en flott melodi og ditto instrumentering deles ei flaske vin med en selv.

Jeg har sett Stensland fremføre låter fra Dark Valley Blues. Det var fint. Jeg har også sett ham fremføre Tom Waits-låter sammen med Ole Jonas Storli. Stensland må være Norges fremste Tom Waits-tolker. Det kan simpelthen ikke være mulig å toppe Tom Waits-brølene- og følsomheten til Stensland når han briljerer sammen med Ole Jonas Storli.

Med egen musikk går ikke Stensland helt i Tom Waits sine fotspor. Stemmen har fortsatt likhetstrekk med Waits og folk som Mark Lanegan. Det er mulig å høre at Stensland er inspirert av Tom Waits, ikke minst på favorittlåten min på det nye albumet, Little Wonders, «Everything Must Die». Det er ikke bare tittelen på låta som sender tankene mine i retning av «Everything Goes To Hell» på albumet Blood Money. Men også sang, Charlotte Lunøes sag, kontrabassen til Andreas Hamre og en melodi Tom Waits kunne laget. Ellers har Stensland med seg en god gjeng musikere som gir sangene det de skal ha. Håkon Berre som slår, – nei, spiller– på trommer og perkusjon. Anne-Grethe Nyhaug fra Fayen bidrar med vokal på «Love And Theft», en tittel som er stjålet fra Bob Dylan som igjen stjal den fra en bok av Eric Lott.

Og våpendrager Ole Jonas Storli, jo, han er i førersetet med tangenter og som produsent. Vi kaller også dette albumet americana, gjør vi ikke?

Albumet åpner frisk med «Nature Girl», og man aner øyeblikkelig en Stensland som koser seg med tunga i kinnet, og Ole Jonas på tangenter og det jeg gjetter på er Ask Nørholm på gitar bytter på å sparke låten framover i de instrumentale partiene. Neste låt «Ramblin’» er enda bedre. Her drar Ole Johnny fram banjoen og munnspillet, og jeg får følelsen av at vi sitter på en irsk pub der det skåles og skråles. Topp stemning! Og den gode pubfølelsen har jeg på flere av låtene.

Albumet har ti låter, og de fleste holder mål og vel så det. Ei perfekt uperfekt og tilsynelatende upretensiøs plate til å skråle og kanskje skåle til, ikke minst til å bli i godt humør av, enten vi er på reisefot, går tilbake i tid eller har en billett i hånda eller alt på en gang for å omskrive noen av låttitlene. Musikk i dur, men i hvert fall noen tekster i moll! Litt mindre dystert, fortsatt flott.

Helt til slutt får vi fine og rolige «Lonesome Road», men om du er i humør til en hjemme alene-fest starter du på ‘an igjen.