Even Martinsen – an excitable boy?

Even Martinsen: Poetically True (album 2024)

Jeg kjenner ikke Even Martinsen. Men når han skrev hilsen Excitable Boy i en facebook-tråd, ble det for fristende å bruke dette i overskriften på artikkelen. Kanskje et det «poetically true»?

Det er veldig mye som er bra med Even Martinsen debutalbum. La oss begynne med det utenomsportslige. Albumcoveret er fint, og enda finere er tittelen på plata, Poetically True. Det er det det handler om, ikke om alt er biografisk korrekt.

Nå må vi videre til musikken. Presseskrivet gjør det lett for den late siden av meg, en side som til tider tar overhånd. Skrivet nevner nemlig både Warren Zevon og Townes Van Zandt. Townes Van Zandt dukker opp i omtrent annet hvert presseskriv jeg leser, så den referansen er ikke direkte overraskende. Mer sjeldent er det å se Warren Zevon nevnt. Jeg stiller meg bak referansene. Store sko å fylle, men Even fyller likevel sine egne sko, han. Det er bra nok!

Even har spilt inn plata sammen med sitt faste orkester, The Sly Spring Band, et band som består av Miles Anderson på bass, Daniel Vidarson Gullien på gitar og Svein Åge Lade Lillehamre på trommer. I tillegg er det gjestemusikere, ikke minst Michael Barrett Donovan som jeg vil tro bidrar med den folksy fela på de flotte låtene «Hiding» og «Alaskan». Sjur Lyseid har gjort en ypperlig jobb som produsent. Dette låter bra!

Sangene handler om personer på livets skyggeside og tapt kjærlighet, temaer vi ikke er helt ukjent med her i Gubberock, i hvert fall når denne utsendte medarbeideren hører på musikk.

Albumet åpner med «Lifetime», og tankene mine går umiddelbart i retning av Warren Zevons «Excitable Boy» før de glir over i «Frank And Jesse James», også det en Zevon-låt. Det er noe med drivet og samspillet mellom gitar og piano, ikke bare i denne låten, men under flere av låtene tar jeg meg i å glede meg over at yes, de lager slik musikk enda. Men for å smette inn med enda en referanse synes jeg også det er noe litt ubesværet Eagles over flere av låtene. Her beveger vi oss sømløst mellom rock noir, countryrock og, ja folk. Musikalsk er nok de tøffeste låta «Long Way Home» og «Favorite Game».

Og når vi snakker folk, kommer legenden Townes Van Zandt og unge Ian Noe inn i bildet. Even har vært tøff nok til å spare den beste låten til slutt. «Stories Untold» er en glimrende og nydelig låt nettopp i fotsporene til de to nevnte herrer. Og i de fotsporene er det godt å være. Her serveres en sannhet på beste poetiske måte. En av de store låtene av en norsk artist.

”Endless hours by the window, looking for the things I cannot see
Over the mountains, and the broken pine trees
But nothing passes over this heartworn old road, except for bitterness and cold
And stories untold“

Og låten før, «Alaskan», er nesten like bra. Snakk om å avslutte plata med stil. Noen ganger kan man ta det rolig. Deilig å høre at de bare spiller og spiller og spiller på «The Course Of His Relationship» midtveis. Låta er god vaksine mot høstdepresjon, om du er litt mollstemt i utgangspunktet.

Poetically True er blitt ei potent, variert plate med veldig mye bra. Dette var et hyggelig nytt bekjentskap. Live må jo dette bare være helt strålende.