Eric Palmqwist ser på jordas tilstand

Eric Palmqwist: Människornas Planet (album 2024, Ella Ruth Institut)

Aller best på svenske Eric Palmqwists nye album er låten som kommer midtveis, «KNK» (Kejsarens Nya Kläder). Her har Eric tatt det helt ned, kun piano og Erics inderlige stemme, en vakker melodi og kanskje noen forsiktige virkemidler til. Her beskriver Palmqwist en samling på en tidligere arbeidsplass og det han oppfattet som en strøm av svada. Det handler om New Public Management og tiltak for å få Eric og hans kolleger til å jobbe mer effektivt: Dette er nok en tekst mange kan kjenne seg igjen i.

Rock. På resten av låtene er det mer bråk, mer rock. På forrige soloalbum, Värmen (2022) fremførte Eric selvutleverende låter om seg selv, og låter med godhet for mennesker han hadde møtt. Sterke sanger om glede og smerte. Denne gangen har Eric tatt en titt på Människornas planet. En yngre utgave av Eric hadde ikke forestilt seg at han skulle lage en politisk skive. Men nå hadde Eric samlet seg opp så mye maktesløshet og frustrationer om verden vi lever i at det måtte få utløp gjennom musikken.

Engasjert om planeten vår. Det er ei utmerket samling låter Eric presenterer på dette albumet. Det begynner med en engasjert tittellåt. Tankene mine går mot de uendelige mulighetene menneskene har skaffet seg til å gjøre godt og ondt. Vi er så intelligente at vi lager teknologi som kan ta kontroll over oss. Nå står vi på kanten av stupet. I «Du trodde människorna va bra» ser Eric tilbake på den naive gutten han selv kan ha vært. Nå vet han bedre.

Beskjedene er klare både i tekst og musikk. Eric virker på én side desillusjonert, men ikke uten håp. Sangene fenger, og temaene engasjerer. Albumet oppfatter jeg som en protest mot oss alle. Hvordan vi lever livene våre, at vi ikke tar tak sammen. Kanskje er en låt som «Allt kommer bli bra (la la la)» litt ironisk, men det er også her vi finner Erics håp: ”Men jag vet / En hemlighet Vi kan ändra och förändra Dom vi är“.

Mange gode plater har en sang eller to, man ikke får tak på, eller må bruke mer tid på. På dette albumet er «Paperspåsar i vinden» en slik sang. Telsten er fin og en oppfordring til oss alle om å gjøre noe bra. Melodien fremstår dog mindre fengende og noe enkel. Så får vi se om den vokser på meg. Siste låten, den rolige, «Konstgjord Anding» skiller seg også ut, men har en mer naturlig plassering til slutt på albumet.

Unike og ulike. Men hvorfor henge seg opp i én mulig svak låt eller to, når albumet ellers er spekket med gode låter. Mot slutten av albumet får du godbiter som «Olika och lika» om at hvert enkelt menneske er unike, men likevel like med mange av de samme behovene. En fascinerende sang og tekst. Så hvorfor «Bygger vi en mur» som det heter i en annen sterk sang på plata. Og helt til slutt i denne gjennomgangen av mange av sangene på dette albumet, må jeg nevne den deilige elektriske, Neil Youngske gitaren på nettopp «Vi bygger en mur».

Vi må ta tak. Skal jeg forsøke å løfte blikket litt, se plata litt utenfra, så er det nettopp det Eric inviterer oss til å gjøre når det gjelder livene våre som individer og samfunn; se oss selv utenfra. Vi må ta tak, ikke bare la oss flyte med strømmen. Teknologien må ikke få styre samfunnet, samfunnet må styre teknologien. Andre menneskers ve og vel må være i sentrum for vårt liv, for beslutningstakerne. Vi er unike, men ulike.

Eric har klart å kombinere et sterkt samfunnsengasjement med gode tekster, noen ganger tekster som er vel tydlige, men det trenger vi! Musikken sitter stort sett midt i ansiktet og bør kunne rocke og invitere til allsang på konserter! Veldig bra, dette! Litt ironisk er det kanskje at jeg vender tilbake til én av låtene som ikke sitter helt hos denne lytteren – joda, den har potensial – og den oppsummerer budskapet på denne plata presist:

”För vi är alla papperspåsar i vinden Vi finns här ett litet tag, ett litet tag Och innan vi försvinner, försvinner Kan vi kanske göra nånting bra“