Du trenger ikke å tro det du hører

Laurel Lewis: Selvtitulert album (2024)

Noen ganger er det like greit å ikke tro det du hører. Så lenge du hører. Madison Lewis var rundt 13 år da hun spilte inn og ga ut sitt debutalbum i 2017. Med en stemme som oste av autoritet og levd liv, gode sanger og musikk som hadde en bredde som omfattet blues, americana og jazz, gjorde hun det klart for de som lytter at hun ville være å regne med framover. Og nå foreligger hennes album nummer to. Hun kaller seg nå Laurel Lewis som en hyllest til hjembyen i Laurel County i Kentucky. Hennes første album var produsert av hennes gitarlærer. På hennes nye har hun fått hjelp av ikke ukjente Rodney Crowell.

Det hadde selvfølgelig vært gøy å skrive at jeg har oppdaget Laurel Lewis helt på egenhånd. Slik er det jo dessverre ikke denne gangen heller. Men jeg har lært meg at når Egon Holstad i avisen Nordlys roper ulv, bør jeg i det minste vurdere å lytte. Og det gjorde jeg heldigvis denne gangen. Jeg brukte store ord om nå 21 år gamle Vilde Byes albumdebut. Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke om den like gamle Laurel Lewis. Vi tar det i den nøkterne tonen, så kan du legge til litt for kjente selv.

Rodney Crowell tok kontakt med Laurel Lewis etter at Laurel hadde deltatt på et seminar der Rodney underviste i å skrive sanger. Han må tydeligvis ha likt det han hørte. Han har strammet opp Laurels musikk og låter og snevret inn hennes musikalske utrykk: Trommer, gitar, fiolin, mandolin og litt til gir sammen med Laurels værbitte stemme sangene akkurat det de skal ha og enda litt til som en bonus. Aldri kjedelig – til det er spennet og kvaliteten i låtene og Laurels stemme for stor. På fire av de ni låtene er Rodney og Laurel kreditert låtene sammen, på resten av sangene står Laurel oppført alene.

Laurel ikke bare høres ut som om hun har et levd liv bak seg. I en alder av 21 år kan hun vise til en oppvekst med ustabile foreldre – ifølge hjemmesiden hennes – rusmisbruk og angst og depresjon. Nå som voksen har livet hennes tatt en ny retning. Gjennom å være åpen om egne erfaringer vil hun gjøre livet lettere for andre:

I have to remember that everything gets better in the morning. Everything always gets better when the sun comes out

Hun skriver med utgangspunkt i egne opplevelser, men ikke mer spesifikt enn at sangene bør kunne gi gjenklang hos de fleste. Ni sanger, ni sanger som knapt kunne vært bedre. Fra «Working On Forgivness» via kjempesanger som «Corkscrewed», «Imaginary Lover», «Room Without A View», «The Maze» og helt inn til «Magnolia Holler». Og flere til. Jeg skriver ikke mer om disse sangene denne gangen. Laurels folk har snakket om at de vil forsøke å ordne er Zoom-intervju. Det vil i tilfelle være litt utenfor boksen min, men er et tilbud det er vanskelig å si nei til.

Intervju eller ikke, denne plata tror jeg vil treffe den gjennomsnittlige Gubberock-leser. Hardt. Hør også hennes debutalbum. Så får du finne ut av om du kan tro det du hører!