Nick Cave frelste Oslo Spektrum

Konsert Oslo Spektrum, 2. oktober 2024 med Nick Cave & The Bad Seeds. Support: Dry Cleaning

”And my hand, searching for your hand, searching for my hand, searching for your hand, searching for mine“

Nick Cave synger om det vakre og vidunderlige i verden for et fullsatt Oslo Spektrum. Og for noen timer er det alt vi tenker på. Hvor vakker verden er. Vi opplever det særlig sterkt hver gang Nick Cave har vært ute på vår flanke. Folk smiler og ler litt. Vedkommende som fikk litt ekstra oppmerksomhet fra Nick Cave denne gangen stråler og får noen nikk fra oss rundt. Dette er gøy. For noen timer i det minste er vi alle frelst fra grusomhetene i verden. Gubberock begravde terningen. Den har stått opp fra de døde, for i dag i hvert fall. Sekser!

Men dette er ikke bare gøy. En kveld med Nick Cave har nok alvorlige øyeblikk der Nick ikke går ned til scenen like foran oss. «Bright Horses» fra Ghosteen er ett av dem. Ghosteen ble laget for at Nick Cave, kona og den døde sønnen Arthur skulle ha et rom å ta farvel i. I sangen «Joy» synger Nick: ”I Woke up this morning with the blues//All Around my head//I felt like someone in my family is dead“. Gleden han nå opplever innimellom er dyrekjøpt, fundamentet er sorg, sorgbearbeidelse, kona Susie og en ny måte å se verden på, å se sitt publikum på. To av kveldens høydepunkter er en inderlig Nick Cave som synger «Cinnamon Horses» og «I Need You». Blir du ikke berørt da, har du kanskje kommet på feil sted denne onsdagskvelden.

Felleskap. Som fan kan man også filosofere over hva vi gjør Nick Cave til. Han vandrer nede hos oss ved scenekanten, omtrent slik Bruce Springsteen gjør. I går er han i usedvanlig godt humør. Sarkasmene er få. Joda, først signerer han ei plate, men så får eieren gjennomgå på en humoristisk måte: Hva er det du driver med, hva er det vi alle driver med, liksom. Så litt ironisk distanse er det. Jeg har tidligere opplevd Nick Cave som en nær guddommelig person som leder en menighet. Men nå er avstanden mellom Nick og oss andre behagelig liten. Vi er alle mennesker som sliter med vårt, men som finner sammen og kan dele slike opplevelser. Vi føler likevel noe sakralt når Nick og publikum sammen synger ”touched by the spirit, touch by the flame“ i «Conversion». Vi berøres.

Det er lett å glemme resten av bandet når hovedpersonen selv er så karismatisk, gir så mye av seg selv. Warren Ellis er en fryd for øyet. Og en fryd for ørene. Hans fele på Weeping Song og et par låter til er av en slik karakter at du rister på hodet, ler og gråter på en gang. Hvem savner vel Nicks gamle duett-partner på denne låten, Blixa Bargeld, når fela til Warren spiller? Og særlig på de nye sangene – tror Nick spiller gjennom hele den nye plata Wild God – løfter gospelsangerne musikken den siste biten inn i himmelen. Gåsehud. Bad Seeds er ellers forsterket med Colin Greenwood fra Radiohead etter at Martin Casey er ute på grunn av sykdom. Jeg vet at ikke alle er enige, men der jeg stod ute på flanken var lyden helt prima, og de enkelte bidragsyterne er tydelig til stede i lydbildet. Lydnivået er passe høyt.

Vi får også flere eldre låter. For mange er «Palaces Of Montezuma» stor. Over 30 år gamle «Papa Won’t Leave You, Henry» lagde Nick for å få spedbarnet sitt til å sove. En grusom tekst, kan Nick fortelle, men med et parti som var godt egnet til å dysse barnet i søvn. Det er alltid en fryd å synge med på «From Her To Eternity», ja vi er mange som skriker teksten litt ekstra når Nick er nede hos oss. Nede hos oss er han også på «Tupelo», en intens låt om natta da Elvis Presley ble født. Det blir ikke mange fine bilder denne kvelden, hurtigknipser når jeg først tar frem telefonen. Publikum rundt meg holder stort sett kameraene nede. Når Nick er på sitt mest inderlige bak flygelet, er det ikke rom for å tenke tanken, og når han er helt nede sammen med oss, er det få som tar sjansen på å ende opp som offer for en sarkasme eller to. Men joda, midt under en fantastisk versjon av «Red Right Hand» peker Nick på en telefon når han synger: ”You to turn it off/He’s a ghost, he’s a god//He’s a man, he’s a guru.“

Jubilee Street! Konserten begynner med én av de svakere låtene fra Wild God. «Frogs» er likevel mer enn nok til å sette tonen for kvelden (redigert: og et fint nikk til Kris Kristofferson og hans «Sunday Morning Coming Down» som en leser påpeker). Så kommer allerede den vidunderlige tittellåten på årets album, «Wild God», og det er uansett ikke noe å lure på. Halvveis ut i de to første låtene er han ute hos publikum, og slik gjør han det ofte. Setter seg bak flygelet, men der kan han ikke bli for lenge. Ti år gamle «Jubilee Street» har vært et høydepunkt på mange Cave-konserter de seinere årene. Jeg synes den blir bedre og bedre for hver gang, og at taktomslaget midtveis blir mer og mer dramatisk. Underveis i sangen løper Nick tilbake til flygelet og hamrer løs. Bedre blir det ikke.

Det måtte i tilfellet bli «Mercy Seat». Sangen om den dødsdømte. En suggererende låt som går gjennom marg og bein. Hva rører seg i hodet på denne personen. Til slutt føler du nesten at du sitter i stolen og rister. Uhyggelig sterk låt.

Touched by the flame! Vi går inn for landing. Jeg nevnte «Weeping Song». Her lærer han publikum hvordan vi skulle klappe til låten. Jeg tror han er imponert. Helt mot slutten blir det allsang til «Into My Arms» en av de enkleste sangene på «The Boatman’s Call», likefullt en sang vi bare elsker. Så tonet konserten ut med «As The Water Covers The Sea» fra Wild God.

Vi går ut i natta og tilbake til hverdagen. Men hverdagen blir aldri helt den samme igjen: ”Touched by the spirit, touched by the flame“.