Du kan stole på Steve Forbert

Steve Forbert: Daylight Savings Time (album 2024)

Du kan stole på Steve Forbert. Han gir kanskje ikke ut album som når helt opp på toppen av årsbestelistene lenger. Man kan ikke forvente at han skal lage album som i storhetsperioden 1978–1995, men det han gir ut er fortsatt veldig trivelig. Årets plate, Daylight Savings Time, er intet unntak.

Har du ikke hørt album som Evergreen Boy (2000), Rocking Horse Head (1996), Mission Of The Crossroad Palms (1995) og The American In Me (1992), skal du selvfølgelig gjøre noe med det. Streets Of This Town (1998) er ei fantastisk rockplate om plagede år, mens bråmodne Alive on Arrival (1978) er av de store debutplatene; du kan lese om dem på Gubberock. Og det er mye mer å ta av!

For to år siden kom Moving Through America. Nå er det tid for Daylight Savings Time. Stemmen og fremføringen er omtrent som den alltid har vært. Du kjenner ham raskt igjen.

Fra den fine åpningslåten, «Clouds Roll Past The Sky», og helt frem til avslutningslåten «Guilt Tripper» får man en plate med sanger som har det de skal ha, fine vers, fine overganger og en Steve Forbert som skriver om det han har på hjertet, enten det er kjedelige biler som i den typiske Forbertrockeren «Purple Toyota», eller om å komme gjennom tunge tider, kanskje han har kreftsykdommen i tankene, på den spretne «The Blues» der Amy Winehouse og Janis Joplin trekkes fram. Ja, selv slike låter føles egentlig rolige, ikke egnet til å irritere noen. Man kan gjerne kalle Forbert en hverdagsfilosof med en poetisk åre i tekstene. Steve Forbert er en mester i å få tekstene og melodiene til å høre sammen. Det hele høres tilforlatelig ut, men krever nok sin sangskriver.

Det er et flott band Steve har med seg på denne velproduserte plata. Steve klarer seg godt på egenhånd med den akustiske gitaren og munnspillet. Men særlig trommene til Aaron Comess sørger for fin fremdrift på mange av låtene, mens orgelet ligger under og skaper variasjon. Den gamle sliteren Gurf Morlix bidrar med gitar. Mange av Gubberocks lesere vil ha hørt om ham.

Om jeg skal dra frem et par favoritter til, må det bli «Sound Existence» og «Tomorrow Song», begge veldig fine låter som handler om å leve et liv i harmoni med deg selv og omgivelsene.

Steve Forbert har med Daylight Savings Time laget et album med stort bruksområde, et album til å bli glad av og glad i. Dette kan du spille noen ganger etter hverandre, mens låtene langsomt griper tak. Kanskje er Daylight Savings Time hans hans jevneste album på lenge. Du får ikke de fantastiske høydepunktene, men du får heller ikke svake låter denne gangen, der selv en noe svakere sang som «Simon Says» redder seg i land. Jeg har sett Steve Forbert alene noen ganger, men aldri med band, det er vel for mye å be om?