”Sutrete og bråkete“ Torgeir Waldemar i Oslo Konserthus

Torgeir Waldemar med support Vilde Bye i Oslo Konserthus, 22. september 2024

(Fortalt slik jeg husker uten notater)

Magiske Vilde Bye. Det var perioder med magi da Vilde Bye innledet gårsdagens konsert i Oslo Konserthus. Med seg hadde hun Jakob Struve på gitar og Frida Sørbøe. Begge bidro hver på sitt vis; Jakob med flott gitar, og Frida med en stemme som matcher Vildes perfekt. De skal ha sin del av æren for at settet hadde sine gåsehudøyeblikk. Vilde har nettopp gitt ut albumet Colder med god hjelp av Jakob og med Torgeir Waldemar. Det albumet fikk svært god kritikk her i Gubberock. Nær sensasjonelt gode sanger, skrev jeg da. Nær sensasjonelt fine fremføringer, skriver jeg nå.

«Sutring» med Mercy. Nytt album har Torgeir Waldemar også i kofferten, og første sett var viet Mercy i sin helhet. Torgeir og Michael Barrett Donovan (banjo, fele) var alene på scenen – som på plata – i det nesten timelange settet. Konserthuset er godt egnet for akustisk folkmusikk, og med god hjelp fra lydmann Anders lød dette flott. Sangene på Mercy må være av de aller beste Torgeir har laget, og flere av låtene ble løftet noen hakk på konserten. Torgeir er åpen på at innspillingen av plata hadde gått raskt, slik at sangene ikke hadde rukket å sette seg for livefremføring enda. Det kan selvsagt være en ulempe, men bidrar jo også til at fremføringene ikke blir nøyaktig som på plate. Småpludringen mellom skaper god stemning, men det er likevel noe høytidelig og storslått – jeg har brukt ordet før om Torgeir Waldemar – denne første delen av konserten.

Høydepunktet i første sett var nok «Death Crept Upon Us». Den låten plasserer jeg raskt i hylla for årets beste låter.

Bråk! Om vi hadde vært i landskapet til folk som Townes Van Zandt og Guy Clark den første timen, blir det i andre sett halvannen time med musikk mer i landskapet til folk som Neil Young og Dream Syndicate. Fra sutring til bråk for å nestensitere Torgeir Waldemar. Hele det seks mann store bandet er nå på scenen og Torgeir selv hadde spent fast den elektriske gitaren. Det åpner med «Leaf In The Wind» og deretter og ut får vi drønnende versjoner av sanger som «Streets», «Summer In Toulouse» og ikke minst en fantastisk «Sylvia» i en femten minutter lang versjon sånn circa. En liten countrypause får vi når Vilde Bye blir med på en veldig fin versjon av «Souls On A String», men på den rocka siden av country, den også.

Herlig å se hvordan bandet jobber; fela til Donovan er fortsatt med oss. Karl- Joakim Wistløff er stødigheten selv. Markus Berntzen leker med gitaren. Så var det Christer Engen på ulike perkusjonsinstrumenter, og den gærne Anders Møller som drev det hele fram over sitt slagsverk.

Jeg har aldri hørt så mye monumental lyd i Oslo Konserthus før. Og kanskje ble det mer enn salen tålte. Som Torgeir Waldemar kunne sagt, men som jeg ikke kan skrive på denne bloggen: ”Det driter vi i!»

Slektninger. Torgeir Waldemar sier at om sangene hans ikke er like, er de slektninger av hverandre. En god måte å beskrive universet han opererer i der ord som «river», «redemption» og «pray» går igjen. «Remedy Part 2» avslutter den nye plata Mercy. Helt til slutt roer Torgeir ned med den nære slektningen «Remedy» fra debualbumet. Litt ør i hodet av musikk og inntrykk forlater vi åstedet.

Har noen sjekket om Oslo Konserthus fortsatt står?