Subtil variasjon fra Gillian Welch og David Rawlings

Gillian Welch And David Rawlings: Woodland (album 2024)

Nytt album fra Gillian Welch og David Rawlings er en begivenhet. Woodland er – faktisk – en variert reise inn i deres musikalske univers. Dette er bare så fint!

Jeg fant fram Gillian Welchs album fra 2011, The Harrow And The Harvest, og ble minnet om to ting: Hvor fort tida går og hvor fantastisk det albumet er. I årene forut hadde Gillian Welch med god hjelp fra sin partner i musikk og livet ellers laget en fin rekke med jevne album, og fansen kan fortsatt diskutere hvilket som er best.

I etterkant av The Harrow And The Harvest besøkte duoen Rockefeller i Oslo. Det var en magisk kveld og basert på min stadig haltende hukommelse uttalte én av Gubberocks lesere på vei ut noe i retning av at alle kvinner skulle hatt en mann som David Rawlings, to skritt bak, men alltid til stede, alltid der for å løfte kvinnen fram og opp. For med sitt fantastiske gitarspill og forsiktige vokalharmonier var det nettopp det han gjorde. Løftet Gillian opp. Hun hadde helt sikkert klart seg godt på egenhånd, men sammen var de stille dynamitt.

I årene som fulgte fortsatte de samarbeidet, selv om det ble lengre mellom utgivelsene. De ga ut ei veldig fin ny plate under navnet Dave Rawlings Machine med David i hovedrollen i 2015, David har gitt ut ei soloplate, og det har også blitt ei plate med andres sanger og mer til.

Nå lager de musikk under navnet Gillian Welch and Dave Rawlings noe som signaliserer at David er mer enn en støttespiller, det har han selvfølgelig alltid vært. Deres nye album Woodland er spilt inn i deres Woodland Sound Studios i Nashville, et studio som har vært i sentrum av all musikk de har laget de siste 20 årene, og som ble ødelagt av en tornado i 2020:

”The past four years were spent almost entirely within its walls, bringing it back to life after the 2020 tornado and making this record. The music is (songs are) a swirl of contradictions, emptiness, fullness, joy, grief, destruction, permanence. Now.” – via Pitchfork

På Woodland spiller de ti nye sanger. David synger noen av låtene, noe som skaper en god dynamikk. Som før er gitarene helt sentrale, men en forsiktig rytmeseksjon og strykere gir oppdrift til flere av sangene, og understreker og forsterker på sett og vis det magiske samspillet mellom paret.

De to åpningslåtene er fantastiske. På «Empty Trainload of Sky» er Gillians stemme helt i front. Musikken er stille og intens. Låten tar den tiden den trenger. Gitarene får luft og vinger av en forsiktig rytmeseksjonen. Den suggererende «What We Had» er like fin. Igjen en rytmeseksjonen, men nå bidrar steelgitaren og strykerne til å sende låten til himmels.

Nå skal ikke jeg få gjennom alle de fine sangene på plata, men vi må ta med oss et par til: «Hashtag» er en hyllest til Guy Clark. Tittelen er litt ironisk da hashtag er noe vi hverken forbinder med duoen eller Guy Clark. Men det er jo også poenget; slike som dem blir ikke ordentlig anerkjent før etter sin død, og da med hashtag i en tweet, eller noe slikt. En veldig fin låt sunget av David med strykere som truer med å falle ned på den sukkersøte siden. «The Day Mississippi Died» har en nær akopalyptisk tekst, musikalsk er den livlig, mer livlig enn det meste annet du finner på denne plata.

Du synes kanskje albumet blir vel ensformig? Egentlig er dette ei svært variert plate. På en subtil måte. Det er er stykke fra flotte «The Bells And The Birds» til like flotte «Turf The Gambler» med et kraftig munnspill og stemmer som glir over i hverandre. Gubberock skulle ha skrevet om albumet i flere uker, men stadig utsatt å skrive. Det har vært helt fint å bare oppdage musikken sakte, sakte som flere av låtene.

Helt til slutt får vi banjolåten «Howdy Howdy». Da er der bare å sette på plata ei gang til. Jeg sier det igjen: Dette er bare så fint!